Tanja Arntsen skryter av møtet med de to VG-journalistene som fikk fortelle historien hennes.

VG fortalte hennes voldtektshistorie over 100 sider. Slik opplevde Tanja møtet med journalistene

Tanja Arntsen og VG-journalistene snakker ut om det to år lange prosjektet.

Erik Waatland

Publisert 14.03.2019 - 13:34

Denne artikkelen er over to år gammel.

I reportasjen forteller VG om Bodø-kvinnens møte med det norske rettssystemet etter at hun anmeldte en voldtekt til politiet i 2015.

Den omfattende reportasjen på 80.000 tegn ble publisert over 100 sider i VG Helg i slutten av november i fjor.

Teamet, som besto av VG-journalist Camilla Fredstad Huuse og fotograf Jørgen Braastad, fortalte om sin metode under PUFF-konferansen torsdag.

På scenen var også hovedpersonen selv, Tanja Arntsen. Hun fortalte om hvordan det var å samarbeide med VGs journalister.

Fotograf Jørgen Braastad og journalist Camilla Fredstad Huuse i VG har sidan 2016 jobba med den 100-siders reportasjen om Tanja Arntsen (46), som fortel si overgrepshistorie.

– Det var bistandsadvokaten min som spurte om jeg ville ha kontakt med VG og jeg sa ja. Camilla ble jeg kjapt trygg på, men jeg var veldig spent på Jørgen, for han er mann.

Les også: I to år har VG-duoen følgt Tanja (46). No fortel dei hennar valdtektshistorie over 100 sider i VG Helg

– Viktig for meg at de ikke bare fikk min stemme

De møttes i Bodø, hvor kvinnen bor. Og hun sa ja til å delta, men da under forutsetning om at hun kunne trekke seg når hun ville – og at det hele ble gjort anonymt.

Arntsen var redd for mannen som hadde voldtatt henne og hun tenkte på sine barn.

– Jeg var livredd for «terroristen» (som hun kalte ham), sa hun fra scenen.

Kvinnen hadde et ønske om at VG skulle delta i rettssaken for å få flere perspektiver.

– Det var viktig for meg at de ikke bare fikk min stemme.

Han som sto tiltalt for dette ble dømt i Tingretten, til sju år og ni måneder, for voldtekt av Tanja og ekskona si. Han anket, men døde av naturlige årsaker før ankesaken ble behandlet. Det gjør at dommen er opphevet og ikke rettskraftig.

Det førte til en del nye tanker om hvorvidt man skulle fortsatt være anonym.

Tanja forteller at noen i apparatet rundt henne uttalte at «hvis du vil ut av offerrollen, så må du gi historien et ansikt».

– Han hadde helt rett, men jeg måtte snakke med ungene først. Sønnen min på 16 år lurte på om jeg skammet meg, og det gjorde jeg jo. Så sa han at det måtte jeg slutte med – og da ble det klart for meg at jeg måtte stå fram.

– Spent på reaksjonene

– Hvordan er det å samarbeide med journalister i det daglige livet over så lang tid, fikk kvinnen spørsmål om fra salen.

– Det ble veldig naturlig, for de er så fike mennesker. Gode, flotte og lydhøre. Og Jørgen er ekstremt trygg og den eneste jeg kan ha øyekontakt med over tid.

– Hvordan ble saken tatt imot og hvordan ble reaksjonene?

– Jeg var spent på hvordan dette ville bli tatt imot. Kvelden før det skulle ut i VG, ringte jeg masse folk. Jeg var mest bekymret over reaksjonene fra de jeg ikke hadde sagt historien til.

Både VG-journalistene og Tanja selv har fått «et enormt antall tilbakemeldinger» fra lesere – og mange har fortalt sin egen voldtektshistorie.

– Det har vært udelt positivt for meg og jeg vil skryte av VG for det gode håndverket. Dette var min historie og den ble godt håndtert, sier hun.