- CHRISTIAN KRÅKENES, journalist
Som journalister tjener vi noe større enn oss selv. Våre medborgeres rett til å få vite hvordan samfunnet styres, eller for den del vanstyres. Vær varsom-plakaten sier det best: «En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.»
Så er det enkelte journalister som velger å tjene noe som er mye mindre. Særinteressene. En tidligere redaktør hadde en jobb som dreide seg om å gå etter makta. Nå er han avhopper og leiesoldat i First House, i krig mot sine tidligere kolleger. Det skader journalisters arbeid og mulighet til å avdekke kritikkverdige forhold, men det kan også skade integriteten og tilliten til de journalistene som er igjen.
Medier24 og redaktør Erik Waatland har på fortjenstfullt vis satt eksredaktørens oppdrag for Brunstad Christian Church på dagsorden. Det er sikkert grenser for hva som kan kjøpes av en gammel journalist, selv om det ikke er så lett å få øye på dem. Men han er, som tør være kjent, ikke alene på markedet.
Det er ikke sjelden at journalister som hopper av, tar jobb som kommunikasjonsrådgiver på felt de har jobbet redaksjonelt med. Flere redaksjoner har siste årene sett politiske journalister bytte beite og få en posisjon nærmere makta. Før sidebyttet har de hatt tett kontakt med blant andre politikere. Som journalister flest har de hatt kilder som anonymt gir informasjon som er til hjelp når vi skal opplyse publikum om det som skjer bak de lukkede dører.
Som kommunikasjonsrådgivere blir de derfor sittende i en spesiell posisjon. De vet hvem i organisasjonen som bidrar til lekkasjer. Dermed vet de også hvem de må følge med eller holde utenfor, om det politiske spillet skal få foregå i fred for pressen.
Man kan ønske seg at eksjournalister holder kildevernet hellig også etter at de har byttet side. Men det er uten betydning når journalisten selv blir til den som kilden skulle beskyttes mot. Det kreves naivitet og blind tillit for å tro at den kunnskapen kildevernet har gitt tilgang til, ikke vil bli utnyttet.
Pressens kilder vil måtte se på at journaliser de har delt informasjon med, plutselig har en stilling som ledelsens høyre hånd. Spørsmålet er hvor enkelt det da vil være å bygge opp tillit for journalistene som kommer etter. Kildevernet har gått i oppløsning når journalisten som skulle garantere for det, er blitt del av makta.
Man kan høre så forskjellige grunner for å ta sin journalisthatt og gå. Bedre lønn. Mindre arbeidspress. Slutt på turnusjobbing. Eller som en tidligere journalist sa i debatt på Svarte Natta i fjor: «Det er fint å slippe å tilbringe kveldstid i kulda utenfor Stortinget». Men at de lar seg gjøre til journalistikkens motspillere, for å slippe å fryse på fingrene, det avvises.
Og så kan vi allerede høre eksjournalistenes forsvar. De aller fleste kommunikasjonsrådgivere er snille; de som går inn for å lyge, tildekke og ødelegge for journalister er unntakene. Likevel er sistnevnte åpenbart mer enn mange nok til at de utgjør et problem.
Det er lite vi kan gjøre med dem som har brent broene for godt. Men vi kan i hvert fall si: Dere burde skamme dere!
