Vi skal la dem få snakke, i håp om at vi lærer noe om de som nå reiser seg i protest over hele den vestlige verden.
Særlig de såkalt marginaliserte menneskene. For det er bare å innrømme:
Journalister snakker sjelden med slike folk.
TRYGVE AAS OLSEN, fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk.
Han har vært journalist og medieleder i en årrekke, blant annet redaktør for Journalisten og redaksjonssjef for DN Etterbørs.
De får uttale seg om sommerværet, de egner seg godt som illustrasjoner og eksempler, de får klage på dårlig sykehusbehandling – men hva mener de om politikk, helt seriøst?
Nei, da ringer vi en politiker eller en ekspert.
MEDIEKRITIKK PÅ MEDIER24: Medier24.com
vil våren og sommeren 2016 presentere en ny spalte og etter hvert en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser.
Inntil videre som et tidsbegrenset prosjekt. Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.
Da jeg ble journalist skulle pressen forsvare «den lille mann» mot autoritetene. Den beskjedne sliteren som sto med lua i hånda på direktørens kontor, de som møtte uforstand og arroganse fra byråkratiet, og barna som sultet i Afrika.
De svake var enkle å identifisere da klasseskillene var tydeligere, og arbeiderne stemte på Arbeiderpartiet.
Men hva nå, når de stemmer på Donald Trump, Boris Johnson, Marine Le Pen, Vladimir Putin og Recep Tayyip Erdoğan?
Aviskommentatorer klør seg i hodet, og konkluderer med at «den lille mann» ikke lenger vet sitt eget beste.
Men mediene, de vet det.
Journalistene trenger ikke spørre en gang. Hvis de en sjelden gang beveger seg ut blant Trump-tilhengerne er det bare for å samle inn deres dummeste uttalelser.
Og når Michelle Obama sier det taleskriveren hennes har skrevet, jubler de på Facebook og håper hun stiller til valg.
Med akkurat like liten politisk erfaring som Trump.
Mediene har fjernet seg fra dem de skulle forsvare.
Journalister skjønner ikke at betraktet nedenfra ser de ut som en del av det maktapparatet som de marginaliserte aldri når fram til.
De forstår ikke hvorfor store velgermasser er enige når populistiske politikere skylder på mediene for alt som er galt. Hvorfor despoter kan arrestere pressefolk og ta over tv-kanaler uten at det fører til folkelig opprør. Hvorfor stadig flere gir f… i journalistikken.
Bertolt Brecht spurte «ville det ikke være enklere å oppløse folket og velge seg et nytt?», da det øst-tyske lederskapet mente innbyggerne ikke skjønte sitt eget beste.
Forfatterens ironi rammer dessverre en del journalister og kommentatorer i dag – politikere og byråkrater også, for all del, men dette handler om medier:
Når folk protesterer, enten det er mot Washington, Brüssel eller Oslo, så vet de hva de gjør.
Journalistenes jobb er å spørre hvorfor.
Hvorfor tror du Storbritannia vil klare seg bedre alene?
Kan du beskrive de sidene av EU-byråkratiet som du misliker mest?
Hvordan tror du Trump kan gjøre tilværelsen bedre for arbeidsløse?
Kan du fortelle om livet ditt siden du mistet jobben?
Hva har muslimer å gjøre med problemene i Frankrike i dag?
Hvor mange av de franske muslimene gjelder dette?
Slikt må journalister spørre om. Ikke ukritisk, men med respekt for intervjuobjektene.
Journalistikkens skjeve kildevalg er godt dokumenter av medieforskere: Maktmennesker dominerer.
Nå er anledningen til å gjøre noe med det. Snakk med folk flest!
Vi trenger ikke dra til utlandet for å finne dem: FrP sitter i regjering, stemt inn av folk som mener billig bensin og bortfall av bompenger er viktigere enn tiltak mot temperaturøkning.
Journalister kan spørre dem hvorfor, seriøst, og det må de klare uavhengig av om de selv liker partiets politikk.
SLIK STEMMER JOURNALISTER: Det er kanskje ikke rart at de ikke skjønner hvorfor noen kan stemme på Donald Trump?
Jeg har alltid ment det er greit at journalister stemmer mer radikalt enn befolkningen.
Mediene skal være kritiske til makt og myndigheter, og en slik innstilling er vanligere til venstre enn blant konservative.
Slik var det i alle fall.
Men nå har venstresidens holdninger, kultur og mennesker for lengst inntatt de viktigste maktposisjonene i samfunnet – med unntak for bedriftsstyrene – så hva skal radikale journalister nå være kritiske til?
Seg selv, og sine egne?
Ja, det hadde kanskje ikke vært så dumt.
