- ELIN ØRJASÆTER, samfunnsdebattant, forfatter og dosent, Høyskolen Kristiania.
«Folk flest er ganske kjedelige» skriver Lars Backe Madsen i Dagens Næringsliv om Brexit og fortsetter: «Derfor spurte vi heller noen interessante briter om hva de synes om at landet deres forsvant ut av EU i natt».
Resten av saken handler om at ingen av de interessante britene (filosofer og forfattere) gidder å snakke med ham. Han får avslag på nesten alle intervjuforespørslene.
Så dermed blir det fiffige ordet «brexzzzit» en del av overskriften, tenk noe så søvndyssende som Brexit, ettersom ingen gidder å møte Backe Madsen for å snakke om det. Hilsen Backe Madsen, forsmådd journalist.
En mer nærliggende tolkning av hva som skjedde er at norske journalister ikke møter åpne dører i utlandet, eventuelt at denne norske journalisten ikke la nok arbeid i saken og henvendte seg på en uprofesjonell måte.
En journalist som jobbet et annet sted enn i Dagens Næringsliv ville etter så mange avslag enten droppet saken eller jobbet mer for å finne andre kilder. Så ikke her. Journalist Backe Madsen skriver likeså godt ut hele opplevelsen av avslag etter avslag og ja, det er akkurat så kjedelig som det høres ut. Han, som selv synes «folk flest er kjedelige» mener åpenbart at vi skal synes at hans traurige liv som journalist er veldig interessant.
Lørdagsutgaven til Dagens Næringsliv har overlevd seg selv. Det de selv kaller gonzo-journalistikk (i et intervju med daværende featureredaktør Gry Egenes i 2015) er blitt gonzzzo-journalistikk. Uttrykket gonzo-journalistikk betyr at journalistikken er åpenlyst subjektiv og at journalisten skriver seg selv inn i fortellingen. Det krever altså at skribenten har en sterk litterær/journalistisk stemme. Ubegavet Gonzo på repeat er bare trettende.
Kjersti Løken Stavrum tok bladet fra munnen i forrige uke. Da hadde Dagens Næringsliv brukt åtte sider på en slags stemningsrapport fra Jevnaker og alt handler om hvor håpløst kjedelig det er på dette stedet. Løken Stavrum, som er tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund og en av Norges mest erfarne innen feature-ledelse (bla. som redaktør av A-magasinet), skriver:
«Sjangeren er velkjent: Belevne hovedstadsjournalister setter seg i bilen og kjører friskt ut av gryta si, underveis opplever de lite annet enn snakk seg imellom. Når de kommer frem til det lille stedet, skjer det absolutt ikke noe der heller. De har ingen avtaler, de har ikke noe ønske om at dette forsvarsløse stedet skal fremstå som interessant. Det skal bare være lattervekkende.»
Hun har dessverre helt rett. I saken om Jevnaker er det ikke en eneste interessant refleksjon, ei heller uventede observasjoner eller gode intervjupassasjer. Det eneste overraskende er et avsnitt om en utviklingshemmet mann, som lyder som følger:
«Og da vi på ny kom forbi kinarestauranten, hørte vi også noen høye skrik, og snudde oss; en mann, trillende på en rullator; han begynte å ringe taktfast med en ringeklokke, mens han stadig ropte et eller annet uforståelig, og pekte opphisset mot oss – før både mannen og ropingen og ringingen og rullatoren brått forsvant videre nedover mot Randsfjorden, og vi selv kom oss tilbake til hovedgaten.»
Det er et overraskende avsnitt fordi det ikke er vanlig å gjøre narr av lett identifiserbare funksjonshemmede i pressen. Journalister flest har folkeskikk. I et betimelig tilsvar til avisa forteller Hallgjerd Osnes fra Jevnaker at den utviklingshemmede mannen er en velkjent person i lokalmiljøet, et miljø som tar vare på og har respekt for sine psykisk utviklingshemmede. «Han må ha forstått at det ikke var venner som var på besøk på Jevnaker denne dagen» bemerker hun lakonisk.
Både Løken Stavrum og Osnes påpeker det sjefene i Dagens Næringsliv ikke har forstått: Gode feature-reportasjer betinger både research og alminnelig journalistisk nysgjerrighet. Når man får avslag på et intervju jobber man med å finne nye kilder. Når man skal skrive en stedsreportasje gjør man avtaler med intervjuobjekter der på forhånd. Man undersøker elementære ting som åpningstider på stedets attraksjoner før man drar. I Jevnaker-reportasjen ble de januar-stengte museumsdørene gjort til et eget, festlig poeng: Tenk, så dumme de er, det har stengt!
Jeg er snart 58 år, og begynte å lese Dagens Næringsliv som student. Etter nærmere tretti års daglig lesing av avisa sa jeg den opp i høst. Så fikk jeg et tilbakefall i desember og tegnet abonnement igjen, omtrent som en gammel røyker som sprekker en gang før røykeslutten er et faktum.
Jeg har abonnert på grunn av skribenter som Bård Bjerkholt, Eva Grinde, Sverre Strandhagen og Kjetil Wiedswang, bare for å nevne noen. Folk som faktisk kan noe, og som gidder å legge arbeid i å dele kunnskapen på en adekvat måte.
Det blir hardt å leve uten Eva Grinde. Men jeg kan jo ikke legge pengene mine i et støtteprosjekt for slitne, middelaldrende menn som mimrer sløvt ved å lage 90-talls-gonzo.
Nå er det slutt mellom Dagens Næringsliv og meg. Avisen som gjør yrkesmessig latskap til en dyd og manglende journalistisk nysgjerrighet til et aktivum. Bye bye Dagens Næringsliv.
