Børre Ivar Lie har jobbet i Drammens Tidende i 50 år: «Jordnær, jovial og ujålete»

• KRISTIN MONSTAD, sjefredaktør i Drammens Tidende. Dette innlegget er en tale, holdt i forbindelse med at det er 50 år siden Lie begynte i avisa. 

Kjære Børre i byen, vårt vandrende byleksikon.Jeg begynte på talen i går. Trolig har du vært med meg i søvnen, for jeg sto opp klokken fem i dag og tenkte på talen til deg.

Hva skulle være den røde tråden? Historiefortelleren, slo det meg. Hvordan holde ut og brenne for faget i 50 år? Det må ligge et svar i fortellingens kraft, tenkte jeg og tok fram en fantastisk bok som heter Roma Victrix, en bok om ledelse fra antikkens Roma. Romerske ledere var ekstremt gode på å bygge identitet og verdier gjennom å fortelle historier. Hvilken historie kan jeg som leder i fem år fortelle om en som har vært her i 50? Du har jobbet her lenger enn jeg har levd. Jeg må sette sammen små bruddstykker som til sammen forteller noe om en medarbeider jeg setter stor pris på og respekterer høyt.

Du har vært fast ansatt i 45, men kom inn i DT for nøyaktig 50 år siden.

Beviset er her, gravd fram av Espen. 18.8.1969 ble det anvist hele 50 kroner til Børre Ivar Lie. Dette tar jeg nå med meg inn i lønnsforhandlingene, som vi snart kaller inn til...Det er et hav av gode historier i kjølvannet ditt, Børre. Jeg klarer ikke gjengi en brøkdel av dem, men det er én utrolig morsom historie jeg aldri har fått fra primærkilden, altså deg. Vi snakker jo mye om presseetikk og kildekritikk for tida, så her må jeg anvende paragraf 3.2. Mer om det senere, som det heter. I morges leste jeg i boka fra antikkens Roma: «Skal du forstå noe må du se bakover, for du står alltid på andres skuldre. Skal du utrette noe, må du se framover og ta stilling til hva du skal bryte med og hva du skal bevare.»Da jeg kom hit i 2014, ble jeg den lederen som kanskje brøt med mest, men jeg har stått på solide skuldre som har tatt med seg historien. Dine skuldre blant annet.  Vår moderne historie handler om å digitalisere en av landets aller eldste aviser i ekspressfart. Vi har vært på gata siden 1832. Nesten ingen bærer med seg en like lang og solid historie med journalistikk på papir som oss. Børre har bært den lengst av oss. Det er ikke rart du med flere protesterte da vi snudde opp ned på alle gamle sannheter og gikk digitalt først som en av de første avisene i landet.

Men VI klarte det og VI skapte ny vekst.

Lenge kom det andre redaksjoner fra inn og utland for å lære av oss. Du er en viktig del av denne avishistorien. Du er ikke like fornøyd bestandig, og du sier fra høyt og tydelig, men du forstår og jobber etter strategien og står godt med en fot i fortiden og en fot i fremtiden.

Så hva nå? Digitalt først handlet om en teknisk omlegging. Det blir vi ikke ferdig med, men fokuset ligger mer og mer på innholdet vårt. På vår rolle som historiefortellere, og som forvaltere av vår felles historie. Fortellinger har i tusener av år bundet folk og sivilisasjoner sammen og skapt identitet.Kjære Børre, tenk på hvordan dine fortellinger i 50 år har bundet folk i drammenssamfunnet sammen.

Tenk hvilken identitet du har skapt gjennom dine mange, mange historiske tilbakeblikk og blanke nyhetssaker.

En tittel som dette sier noe om hvor lenge du har vært med: Vi som fremdeles sier «Jeg skal ta Trikken til byen» «Jeg vokste opp med Trikken og måtte simpelthen ta en aller siste tur, den siste Trikken fra Rundtom. 10. juni 1967 skyndte jeg meg om bord i 5001, sølvgrå med blått magebelte. Stilte meg bak, på ståplass der jeg så mange ganger har stått som sild i tønne på morgenkvistens skolebuss til Strømsø torg. Hadde ikke tenkt å dra i snora før trikken stopper på Vårveien. Jeg måtte ha med meg hele den mil lange siste turen. I 58 år var Trikken det elektriske fremkomstmiddelet i Drammen. Byen vår var en pioner på området i Norge.»I «Vindu mot den store verden», skriver du:

«Fritiden til en Rundtom-gutt i slutten av 50-årene og begynnelsen av 60-årene besto stort sett av tre aktiviteter: Strømsø Guttemusikkorps, fotball på Tegleverkstomta og lek i spennende omgivelser på kaia. Området rundt Tangenkaia var eksotisk og litt forbudt. – Det er farlig på kaia, sa de voksne. (…) Kaia utkonkurrerte «Den sørlandske hovedvei» som gikk midt mellom området, og der man kunne se en svensk bil, hvis man var heldig. På kaia så vi utenlandske båter, fremmede flagg og sjømenn fra alle nasjoner. Kaia ble Rundtomguttas vindu mot verden – levende og pulserende. Og leken var til sine tider dristig. Klatring i kranene gjorde de fleste. De aller modigste kastet seg på bakerste vogn i et lastetog som peste seg fram på Tangensporet. Det var på Tangenkaia vi også fikk smaken på den store verden. Nysgjerrige guttunger med stor øyne kunne få slengt til seg en banan eller to fra bryggesjauerne eller sjøfolka på båtene.»Det er så utrolig fint å lese. For en nydelig språkføring. Det er lett å merke at dette har du levd.

Vi snakker ofte om lokalavisa som limet i lokalsamfunnet. I så fall er du lim på to bein.

Noe av det første jeg opplevde i Drammen var Børres lokalhistoriske leksjon. LEKSJON. Du var streng altså der du hamret ut en lang rekke ting jeg bare måtte kunne og det på rappen. Jeg husker du snakka om Gerd på Tangen, om folks klassereise til blokkene på Fjell på 70-tallet der man fikk vannklosett. Det var før våre nye landsmenn kom, fortalte du.Du har hatt ansvaret for serien «ElskerDrammen» de siste par åra. Der spurte vi hver uke hvordan folk ville beskrive den typiske drammenser. Hvis noen hadde spurt meg, ville jeg tenkt på deg. Du er URdrammenseren på et vis. Jeg ville svart jordnær, jovial og ujålete. Litt skeptisk, men veldig, veldig stolt. Jeg har vært stolt av deg mange ganger. Av sakene du har levert, men det er kanskje vel så mye Børre live som har imponert. Ingen liver som Børre.

Da det var topplederkonferanse i Drammen og flere hundre ledere i Amedia var samlet på Union i Drammen for eksempel.

Jeg inviterte Børre til å gi forsamlingen et historisk tilbakeblikk på papirindustrien og fremveksten av den nye bydelen. Jeg kjente deg ikke så godt da og jeg ble litt engstelig da jeg så hvor stor scenen var og hvor mange som satt i salen. Jeg uroet meg helt unødig. Børre tok scenen og trollbandt alle med verdens mest levende fortelling. Han gikk fram og tilbake på scenen, gestikulerte og jeg trur egentlig ikke du trengte mikrofon.

Da var jeg stolt.I høst hadde jeg med meg en stor gjeng oslobaserte byvandrere med tidligere riksantikvar Jørn Holme i spissen. I årevis har de blitt vartet opp med de beste Oslo har å by på. Jeg var vertinne for deres første tur ut av hovedstaden. Drømmedag i Drammen var bestillingen. Jeg tenkte at nå gjelder det å holde det nedpå. Det ble verken museum eller staslige stuer, men kebab på Cappadocia og Børre i byen. Han sto og venta på trappa og dro forsamlingen gjennom et mildt sagt forrykende byforedrag, hvor de blant annet fikk høre om den store bybrannen og hele fluktruta til bankraner Martin Pedersen, fortalt på en måte så folk gipset. De var i ekstase.

Da var jeg stolt.Tenk å jobbe sammen med en kollega som deg. Du kjefter og smeller av og til, men det er mye ekte engasjement. Dessuten kompenserer latteren din for mye. Den fins det ikke makan til.

Som journalist er du litt kjapp, av og til for kjapp, men du har en voldsom teft for gode saker og altså et engasjement som preger morramøtene og journalistikken din. Så til historien jeg teaset. Det er mange nok flere nye her som ikke har hørt den. Det var en ulykke med mange involverte i Fosskolltunnelen for mange år siden, der Børre var først på plass. Plutselig så han fotografen vår, Nils J. Maudal også rykke inn i tunnelen.

Da ropte Lie: - Jævlig dårlig gjort, Nils! Dette er mi ulykke!Også den sier noe om Børres engasjement, men den er altså ikke bekreftet av primærkilden.

Du har ikke hatt din siste dag, men jeg takker likevel for alle historiene du har skapt og skal skape. Du har skapt verdier og identitet både i her DT og i Drammen fordi du behersker fortellingens kraft, minst like bra som en romersk keiser.