Bernt Olufsen var VG-sjef fra 1994 til 2011, og Torry Pedersen hadde samme jobb fra 2011 til 2017. Sistnevnte var også administrerende direktør, og er nå «publistisk direktør» i Schibsted Media. Bildet er fra da Pedersen ble ansatt i 2011 - til høyre konsernsjef Rolv Erik Ryssdal.Berit Roald, Scanpix
Søndagsposten:
Slik har redaktørrollen endret seg de siste 30 åra: Mindre makt, mer økonomi - og mange flere møter i konsernet
Metaforen om skillet mellom «børs og katedral» er avløst av bildet av at «alle sitter i samme båt». Og ja: Sjefredaktørenes makt er svekket, ifølge ny doktoravhandling.
Førsteamanuensis Turid Borgen ved Universitetet i Stavanger har intervjuet sjefredaktører i 10 mediehus knyttet til Schibsted og Bonnier i perioden 1985-2015:
Bård Borch Michalsen:
Spaltisten begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.
Michalsen har gitt ut en rekke bøker, blant dem Komma (2014) og i 2017 kom Skriv bedre ut på Spartacus forlag.
Aftonbladet, Svenska Dagbladet, Dagens Nyheter, Expressen, Sydsvenska Dagbladet, VG, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen.
Hvordan har redaktørrollen utviklet seg i en tid preget av en teknologisk revolusjon, økt konkurranse, eierkonsentrasjon og sentralisering – og med en kontinuerlig jakt på ny økonomisk bærekraft?
Intervjuene er grunnlaget for doktoravhandlingen som Borgen i fjor avla ved Stockholms universitet.
I 1985 var sjefredaktørene avishusenes mektigste. I løpet av 30-årsperioden er denne makten svekket, konkluderer Borgen:
«Makten over det redaksjonelle og over journalistikken ligger fortsatt hos sjefredaktørene, men den kommersielle ledelsen har styrket sin stilling i løpet av perioden.»
Turid Borgen har skrevet doktoravhandling om sjefredaktørene i 10 store konsernaviser.Svante Emmanueli
Dette har skjedd også som et resultat av at eierkonsernene er styrket, de seneste årene også ved etablering av nye hierarkiske strukturer. Bonniers sjefredaktører er nå underlagt en sentralisert direktør. Slik er det ikke hos Schibsted, men også her er det skjedd en sentralisering.
Resultatet er blitt at redaktørene har fått svekket kontroll over strategiske avgjørelser og ressurser, og at de er plassert i en mellomposisjon mellom sentral konsernledelse og lokalt ansatte.
Borgen understreker at begge mediekonsernene er innforstått med og respekterer prinsippet om sjefredaktørens redaksjonelle uavhengighet, men ser klare endringer over tid:
«Det er forskjell på en sjefredaktør anno 1985 med bortimot full kontroll i en rik avis, ofte uten én dominerende eier, og en sjefredaktør i et mediehus heleid av et konsern der det har vært opplags- og annonsenedgang og sterkt redusert bemanning.»
Gjennom hele perioden legger likevel redaktørene vekt på det publisistiske oppdraget som det viktigste, og det samsvarer med den vanligste bakgrunnen for sjefredaktørene:
De er avismakere eller håndverkere med erfaring som nyhetsredaktør eller redaksjonssjef.
Et fåtall er organisasjonsbyggere eller meningsbærere, og de seneste årene er digitaliserings- eller endringsredaktørene mest etterspurt.
- En redaktør må være synlig, mener tidligere sjefredaktør Thor Bjarne Bore (t.v.) i Stavanger Aftenblad. Men de må ikke nødvendigvis skrive så mye - i hvertfall gjorde ikke Einar Hanseid (t.h.) det i verken VG eller Aftenposten. I midten Rolf Lie, redaktør for TV-magasinet som ble lansert i 1998 fra landets fire største regionaviser.Erik Johansen, Scan-Foto
Men de legger alle vekt på at de ønsker å være tett på redaksjonen.
Stavanger Aftenblads tidligere sjefredaktør Thor Bjarne Bore formulerer dette slik: «Man må i hvert fall være synlig i redaksjonen. Du blir ikke redaktør fordi det står 'redaktør' på kontordøra di. Like lite som du blir en bil fordi du går ut og inn av en garasje.»
Tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen gjorde det til en kveldsvane å ringe redaksjonssjefen før det ble natt: «Det ble en fast rutine at jeg luftet bikkja klokka halv tolv om kvelden, gikk gjennom Bergsskogen og lyttet til oppslaget. Jeg var opptatt av at jeg skulle vite hva som sto på den mest kontroversielle førstesida i Norge neste dag.»
Turid Borgen har funnet at etter 2005 er det likevel tendenser til at redaktørene er mindre til stede i de redaksjonelle møtene; dette overlates til nyhetsredaktørene.
Sjefredaktørene deltar i møter som samler hele bedriften, som er på tvers av redaksjon og marked, og som skjer i konsernene.
Trine Eilertsen, politisk redaktør i Aftenposten og tidligere sjefredaktør i Bergens Tidende.Vidar Ruud / NTB scanpix
Tidligere sjefredaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende sier det slik: «Ja, jeg synes det ble mer og mer av disse møtene og særlig i Schibsted. Koordineringen mellom alle avisene og mediehusene tok, og tar, enormt mye tid fra sjefredaktør. Og etter hvert nyhetsredaktør. Det er jo et problem. Min mening er at nyhetsredaktøren er blitt den som sjefredaktøren var på 80- og 90-tallet. Og når den også forsvinner, så blir det et vakuum.»
Historisk har sjefredaktørene vært sterke meningsbærere. Mange av dem Borgen har intervjuet, har vært tause sjefredaktører.
«Jeg skriver til PFU og advokater og sånn, men jeg skriver ikke i VG, nei», sier tidligere VG-redaktør Torry Pedersen, mens Aftenposten og VGs tidligere sjef Einar Hanseid tror han kan telle på én hånd hva han har skrevet i de to avisene.
Tidligere sjefredaktør i VG og nå publistisk direktør i Schibsted, Torry Pedersen.Scanpix
Men slik har det ikke vært i alle avisene. Stavanger Aftenblads Tom Hetland og Lars Helle er eksempler på skrivende redaktører, og dem er det blitt flere av i perioden etter 2005.
Kommentar- og meningsjournalistikken er blitt viktigere - og det er blitt flere aktive skribenter i korpset av sjefredaktører.
