Legg ned journalist­utdanningen ved Nord universitet, mener tidligere AN-redaktør Thor Woje: «Høstens opptak i Bodø bør være det siste»

• THOR WOJE, tidligere sjefredaktør i blant annet Nordlands Framtid og Avisa Nordland. Innlegget ble først publisert i AN og gjengitt med tillatelse.

Journalistutdanningen ved Nord universitet sliter tungt i sitt jubileumsår.

Fra i en årrekke å ha vært en svært populær og landets kanskje beste journalistutdanning, kjemper den nå for livets rett i et rigid utdanningssystem.

Antall søkere til det treårige bachelor-studiet har falt dramatisk de siste årene – det var så vidt det ble gitt klarsignal til nytt opptak i høst.

Frafallet av studenter underveis i studiet er ikke mindre dramatisk. Studentene klager på en utdanning som verken klarer å holde seg faglig oppdatert i studieplanen eller i lærerstaben.

Det er trist å se på denne utviklingen, ikke minst for oss som i sin tid var med på å kjempe fram et tiltrengt studietilbud.

Journalistutdanningen har gjennom sine 30 år betydd mye for fagutviklingen og for kvaliteten i nordnorske redaksjoner.

En viktig intensjon ble nemlig raskt oppfylt; mange av dem som utdannet seg i Bodø, ble værende i landsdelen og bidro til en journalistisk kvalitetsheving i de lokale mediene.

Styrken ved utdanningen i Bodø og som raskt gjorde den populær, var den praktiske tilnærmingen til yrket.

Studentene ble samlet i en «stor-redaksjon» der journalistiske øvelser foregikk parallelt med forelesninger og nødvendig fagpåfyll. Dette ga studenter som raskt lærte seg grunnleggende ferdigheter.

De kunne tidlig bidra som frilansere i nærliggende redaksjoner og fikk også derigjennom løpende praksis.

Årsakene til dagens dystre situasjon er flere og sammensatte.

Men en hovedårsak er også i mine øyne at utdanningen de siste årene er blitt presset inn i et stadig mer rigid akademisk universitetssystem den ikke passer inn i.

Som at det første studenter som skal lære et praktisk håndverk, blir møtt med, er et «dannelsessemester» som ikke har noe med journalistikk å gjøre.

Og mens studentene etter hvert skriker etter lærere som har rimelig oppdatert praksiserfaring, så stenger utdanningen for å rekruttere nettopp det.

Utdanningens kanskje mest populære og oppdaterte lærer med ett bein fortsatt i utøvende journalistikk, ble for to år siden ikke en gang vurdert til en ledig førsteamanuensis-stilling fordi hun ikke hadde doktorgrad.

Dette kravet til journalistlærere er nå absolutt. Det er altså viktigere å ha en rent teoretisk forskerbakgrunn og doktorgrad enn å ha satt sine bein i en redaksjon og høstet reell yrkeserfaring.

Tidligere hadde utdanningen en organisatorisk og plasseringsmessig egen-identitet samt delvis selvstyre gjennom Senter for journalistikk.

I dag er utdanningen underlagt og fysisk integrert i Fakultet for samfunnsvitenskap med en dekan langt fra journalistikken som reell sjef.

Men fortsatt er det et håndverk som skal læres i en yrkesrettet utdanning, ifølge universitetets egenbeskrivelse.

Det å forholde seg til en mediebransje i voldsom omveltning er særdeles krevende for en profesjonsutdanning.

Dagens lærerstab gjør nok så godt den kan, men innenfor stadig strammere akademiske og økonomiske rammer. De justerer og oppdaterer studieplanen, men de klarer ifølge studentene ikke å følge opp.

Og midlene til å kompensere for fagstabens manglende yrkesnærhet ved å leie inn forelesere, er svært beskjedne i forhold til behovet.

Dessuten virker det som om systemet er mer opptatt av at lærerne driver egenforskning og publiserer artikler, enn at studentene får en best mulig utdanning.

Dette handler ikke om at «alt var bedre før». Det handler ikke om at også en utdanning må utvikle seg, både faglig og organisatorisk.

Det handler heller ikke om at tradisjonelle samfunnsvitenskapelige emner ikke er relevante i en journalistutdanning.

Nei, det handler om at journalistutdanningen organisatorisk og styringsmessig er plassert på et feil spor.

Nord universitet synes ikke i stand til å håndtere denne praktisk rettete profesjonsutdanningen, spesielt ikke i en tid der bransjen som studentene skal ut i, er i omveltning.

Behovet for fortsatt å utdanne dyktige journalister i landsdelen er så absolutt til stede.

Men slik utdanningen i dag håndteres, er det best – og mest redelig for kommende studenter – å la høstens opptak i Bodø være det siste.

En nedleggelse vil være svært beklagelig. Den vil dessuten være et betydelig prestisjetap for Nord universitet som da vil vise at det ikke evner å videreføre en utdanning bransjen og samfunnet fortsatt trenger.

Men jeg tar gjerne feil i hva Nord universitet evner.