Han har mistet synet, men ikke teften av gode saker. Møt den blinde journalisten Martin Haugen (66)

I 1975 startet Martin Haugen (66) som journalist i Stjørdalens Blad.

Etter 11 år i jobben, begynte han å merke at noe skjedde med synet hans. Gradvis forsvant det og til slutt lukket det seg helt.

– Jeg husker godt da jeg måtte slutte å kjøre bil. Det ble slutt på å jakte brannbiler og ulykker, sier han.

Fra kontoret sitt i fjerde etasje midt i sentrum av byen, sitter Martin plassert foran datamaskina. På pulten står et tastaur og noen hjelpemidler i form av en talesyntese og en opptaker.

• Her får du saken opplest, hvis du heller ønsker det

100 prosent blind

Haugen har Retinitis pigmentosa, som er en sykdom som rammer netthinnen og som kan gjøre deg helt blind. På verdensbasis er det regnet at én av 4000 får sykdommen, opplyser Norsk helseinstitutt.

– Den kommer gradvis, men så lukker det seg helt. Nå er jeg helt 100 prosent blind, sier 66-åringen.

Martin Haugen er en nyhetsjournalist av både jobb og hobby og lar sjelden et kommunestyre gå forbi uten at han er lutter øre.

Som lokalavisjournalist er han innom de fleste stoffområder, men det som skjer på rådhuset er hans soleklare domene.

– Det startet på slutten av 80-tallet en gang, for da innså jeg at jeg måtte jobbe på en annen måte. Jeg måtte slutte å reise ut på oppdrag og kildene mine måtte heller komme hit. Daglig kommer folk på en kopp kaffe og gir sine innspill og det er bra for en som ikke forlater kontoret i nevneverdig grad.

Gradvis ble det vanskeligere å se bokstavene på tastaturet og til slutt måtte Haugen slutte å ta bilder selv.

Det smertet mest, sier han.

– Det var kanskje det verste, for jeg likte så godt å ta egne bilder. Jeg var like mye fotograf som journalist, men det var kun inntil det ikke var noe vits å se gjennom linsa mer.

Ingen «stakkars Martin»

Haugen blir beskrevet av sine kolleger som hardtarbeidende og positiv.

Til tross for blindheten og sin relativt høye alder, leverer stjørdalingen side opp og side ned. og noen ganger fyller han så å si nesten hele avisa på egen hånd.

Haugen blir opplyst om skrytet, men som den sindige karen han er, vil han heller snakke om noe annet.

66-åringen vil nemlig ikke å bli sett på som annerledes, til tross for sitt handikapp.

– Jeg har bestemt meg for at dette skal jeg klare uansett og da har det blitt sånn. Sakte, men sikkert har synet blitt dårligere og terskel etter terskel har gått over – og jeg har funnet meg til rette i det.

– Det har aldri vært noe sånn «stakkars Martin» der jeg har syntes synd på meg selv, for jeg har jo fått det til uansett, selvsagt med noe tilrettelegging, sier han. 

Å dekke kommunepolitikken er ingen enkel sak, selv ikke for en som ser. Hundrevis av dokumenter skal leses, forstås, analyseres og diskuteres. Men det er ikke noe problem med dagens utstyr, mener han.

– Utstyret man har i dag gjør det mye enklere. Jeg har en talesyntese som er korrekt som få og en skanner som leser manus veldig rett. Båndopptakeren hjelper meg med sitatene, så alt er som det skal være.

Anne-Kats hemmelighet

I juli kunne VG fortelle at Anne-Kat. Hærland hadde båret på en hemmelighet i 20 år. Hun hadde fått den samme sykdommen som Haugen. 

I Martins tilfelle har det også har rammet broren hans, som er fire år eldre. Den arvelige sykdommen har satt sine spor, men ikke nok til at Haugen går rundt med hvit stav.

– Jeg tenkte ikke på at jeg burde ha noen hvit stav og dermed har jeg ikke det i dag heller. Når jeg går i naturen eller på hytta, er det selvfølgelig andre boller, men når jeg kommer på jobb, får jeg så god hjelp fra kolleger. I stedet for at jeg går rundt som en raring i lokalet, så sier de «bli med meg, Martin» og låner bort en skulder. Det er fint å ha på morgenmøtene, smiler han.

– Hvordan har sykdommen påvirket deg og journalistikken din?

– Jeg vet ikke om det har endret den noe spesielt, for jeg er den samme fyren som jager etter nyheter. Jeg har heller ikke blitt noe snillere med tiden, tror jeg. Jeg er råglad i nyheter, for jeg vet at det blir lest.

– Og jo tøffere nyheten er, jo bedre. I en lokalavis må du gjøre alt fra snille til kanskje mer tøffe saker. Akkurat nå jobber jeg med en sak om ordføreren kredittkortbruk. Søker de oppmerksomhet, må de også tåle søkelyset i de sakene som kanskje ikke er så positive for dem.

– Hvilke fordeler og ulemper er det med å være blind?

– Jeg ser jo ikke intervjuobjektene mine, så jeg får ikke med meg mimikken eller hvordan de reagerer på spørsmålene mine, eller om det går innpå dem. Jeg bruker selvfølgelig ørene i mye større grad og lytter etter noe jeg kan bruke. Men det hadde vært artig å sett kildene i ansiktet, for mange av dem aner jeg ikke hvordan de ser ut.

– En annen fordel er at man ikke dømmer folk på utseende. Hadde jeg møtt en mørk eller en hvit, hadde jeg ikke hatt peiling. Hadde alle vært blind, hadde det sannsynligvis ikke vært noe rasisme i verden, ler han.

– Tror du folk ser annerledes på deg etter at du ble blind?

– Jeg tror ikke forholdet mellom meg og kildene har endret seg etter jeg ble blind. Det at øynene mine har lukket seg, har ikke forandret meg hverken som person eller journalist, så da ser kanskje heller ikke folk på meg på noen annen måte.

Samles på kontoret

Redaktør Linn Kathrine Yttervik i Stjørdalens Blad sier de må tilrettelegge noe, men at seniorjournalisten gjør det aller meste selv.

– Produksjonskravet til Martin er ikke noe annerledes enn for de andre journalistene. Jeg blir faktisk overrasket om han ikke kommer på et møte med fire saker på blokka, sier hun.

Yttervik sier at det er ingen som til daglig tenker over at han er blind.

– Det hender at jeg glemmer at han ikke ser, så når vi går gjennom avisa på morgenen, er det greit å forsøke å snakke i radiobilder.

Å være blind i en redaksjon er ikke uproblematisk og det krever noe tilrettelegging. NAV er inne i bildet med teknisk utstyr, og så er det noen redaksjonelle tilpasninger, forteller Yttervik.

– Han sender fra seg saker på e-post og vi legger inn i mal og på nett, samt at vi sørger for at noen tar bilder. På den andre siden møter han sikkert flere folk enn oss i løpet av en dag og den kapasiteten han innehar et veldig positiv, sier hun og skryter av kontaktnettet hans:

– De klemmer seg inn en 2-3 personer i gangen på kontoret hans med en kaffekopp og det blir det saker ut av. Veldig bra, smiler Yttervik.

> LES OGSÅ: Linn Kathrine Yttervik kom fra VG til redaktørjobb for to aviser. Men nå vil hun slå Stjørdalens Blad og Malvik-Bladet sammen

– Hvilket liv får jeg om jeg slutter?

Polaris Media og Adresseavisen Gruppen eier Stjørdalens Blad og det betyr at avisa ikke kommer utenom et effektiviseringsprogram i disse tider.

Alle ansatte har dermed fått tilbud om sluttpakke, og sannsynligvis ønsker konsernet å tilby pakker til såkalte AFP-kandidater. Martin har selv passert 66.

– Hva tenker du om å slutte, Martin Haugen?

– Hvordan liv får jeg da? Det må være en arbeidsgiver som sier «Nå går grensa!», også må jeg se på det eventuelt da. Jeg hadde forstått det om jeg gjorde en for dårlig jobb, men jeg har ikke fått noe klager. Kapasiteten min er ikke noe dårligere nå enn før. Jeg kan godt sitte med pc-en en kveld også, for jeg synes dette er utrolig artig ennå jeg.

– Jeg har fått et tilbud om gavepensjon, siden jeg er 66 år. Jeg har ikke respondert på det, fordi det er ikke interessant. Jeg har ingen planer om når jeg skal slutte, INGEN, absolutt ikke. Jeg synes det er så artig, jeg trives så godt. Dette er faktisk nummer to etter familien min.

– Med så mange flotte stunder i avislokalene, er det vemodig å tenke på at det ender en dag. Men ikke nå, avslutter han og tar løs på neste sak:

En mulig kredittkortskandale i kommunehuset.