Skal du mene noe om et teater­stykke, må du se det først

• TRYGVE AAS OLSEN, fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk

Det første er elementært: Du kan ikke vurdere bøker du ikke har lest, musikk du ikke har hørt, filmer eller teaterstykker du ikke har sett.

Det andre burde være elementært: En som føler seg krenket, vil sjelden uttrykke seg objektivt om det hun mener har krenket henne.

At Laila Anita Bertheussen mente teaterstykket Ways of seeing var en «grov invasjon» av hennes privatliv, betød ikke at det faktisk var det.

Og de journalistene som leste det hun skrev, burde stille seg noen kontrollspørsmål før de gikk videre med saken:

• Hvilket motiv har hun for å skrive det?

Et av Bertheussens motiver, var åpenbart at hun ville slå tilbake mot dem som hun mente hadde krenket henne – ved å filme huset hennes.

• Har hun en egeninteresse i saken?

Ja, siden saken handlet om henne selv, hadde hun en åpenbar interesse i at den ble framstilt akkurat slik hun oppfattet den.

Svarene på disse to spørsmålene sier noe om Bertheussens tendens som kilde i saken. Hun hadde en tydelig slagside, mot teatret.

Det betyr at journalistene som dekket saken måtte se påstandene hennes som partsinnlegg. De var verken objektive beskrivelser eller bevis.

Og det betyr igjen at de måtte kontakte teatret, som hadde krav på samtidig imøtegåelse, og andre kilder – som kunne balansere fortellingen.

• Virker påstanden hennes rimelig?

Ways of seeing viste en video av hjemmet hennes, tatt på avstand. Både Oslo tingrett og politiet mener det ikke er en invasjon av privatlivets fred.

Bertheussen var altså en kilde som trakk subjektive og juridiske tvilsomme konklusjoner om en sak hun selv hadde sterke egeninteresser i.

Ja, det er elementært: Ingen journalister kunne ta hennes vurderinger som faktum i saken, verken i nyhetssaker eller kommentarer.

Disse tre spørsmålene – om kildens motiv, egeninteresse og påstandens rimelighet burde ligge i ryggmargen til alle journalister. Pluss dette:

• Er det andre grunner til å være kritisk til henne som kilde?

Ja. Hun var opprørt, og det kan vi selvsagt forstå. Men opprørte mennesker er sjelden de beste kildene til nøktern informasjon.

Selvsagt var Bertheussens anklager en sak. Men sannsynligvis ikke – det vet vi nå – den saken mediedekningen ga inntrykk av det var.

Jeg anbefaler Lillian Biksets kommentar i Dagbladet fra 10. desember, for et annet syn på teaterstykket. Og jeg anbefaler alltid Vær Varsom-plakaten: 

Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.

Så kan man spørre: Når statsministeren uttaler seg om Ways of seeing uten å ha sett det, må vel journalister kunne gjøre det også?

Nei, at statsministeren og andre politikere gjør det, er like ille som at journalister gjør det. Politikerne bryter nemlig også et prinsipp.

Ikke Vær Varsom-plakaten, men kulturpolitikkens prinsipp om armlengdes avstand. Det betyr at politikere ikke skal drive kunstkritikk.

Kunstlivet i Norge er nemlig sterkt statsstøttet, og politikere har i teorien mulighet til å avgjøre hvem som får og ikke får støtte.

Men støtten skal gis etter objektive kriterier, ikke etter hva politikerne liker. Kunstnere skal slippe å smiske for makta for å få penger.

For å unngå tvil om dette prinsippet, bør politikere la være å uttale seg – i hvert fall sterkt kritisk – om konkrete kunstprosjekter. 

At Frp’ere straks ville kutte støtten til Black Box, etter at teatret lånte scenen sin til Ways of seeing, er kanskje ikke så overraskende.

Men at statsministeren lar prinsippene fare, og det i en sak der de presseetiske prinsippene heller ikke alltid har vært fulgt …

… ja, det håper jeg begge parter kan lære av.