Fotojournalistikk under press: Ole og Bjørn beholdt jobben ved å «lære seg å skrive»

Deskjournalistikk, pressebilder og ingen faste fotografjobber på markedet. Det er nedgangstid for fotojournalistikken.

Østlandets Blad beholdt fotografene ved å lære dem å skrive.

– Det var steintøft den første tida. Det føltes ikke bra!

Ole Trana smiler litt når han tenker tilbake på de første ukene som skrivende journalist i ØB. Både han og Bjørn Sandness var faste fotografer i avisen i årevis.

I dag jobber de fortsatt i samme avis, men er omskolert til journalister.

– Ja, jeg kaller meg journalist. Det er jo det jeg er nå, og jeg liker tanken på å være journalist, sier Trana.

– Jeg bruker å jåle meg litt ved å kalle meg multimedial journalist, ler Sandness.

Fotojournalistikk i nedgangstider: I en miniserie denne uka, ser Medier24 på fotografiets plass i journalistikken - når tidene er harde.

LES MER:

• Stadig flere «pressebilder»: Mediene gir bort makta til profesjonelle kilder, mener analysesjef

• VG og BT har fortsatt blant landets største fotoavdelinger. Hva skjer med dem nå?

Bak serien står fotojournalist og frilansfotograf Kristine Marie Sandvoll Lindebø, som er utdannet både journalist og fotojournalist.

- Man får litt prestasjonsangst

Morgensola skinner i Ski, og i ØB er de to tidligere fotografene på plass rundt morgenmøtebordet sammen med resten av redaksjonen.

De diskuterer blant annet det engasjerte ungdomsrådet, noen trafikkulykker, en voldtektssak, og elever som er sinte fordi de ikke får kjøre limousin til skoleballet.

– Vi har vært jævlig godt vant tidligere, da vi ofte bare fikk saker i hendene. Det har vært et stort steg å ta, til å måtte vi finne fram til ideer og gjøre alt selv.

- Man får litt prestasjonsangst, sier Sandness.

Å bli skrivende, eller gå

Det har vært noen tøffe år for redaksjonen i Østlandets blad. I tillegg til generelle nedgangstider i bransjen gikk de gjennom en veldig mislykket endringsprosess, som gjorde at opplaget raste brått og brutalt.

Det ble flere år med nedskjæringer og omlegging. Redaksjonen måtte nesten halveres på kort tid, fra 23 til 12. Fotoredaksjonen måtte helt bort.

– Vi hadde kanskje noen av landets beste lokalavisfotografer. Heldigvis er de også entusiastiske gutter som ikke redde for utfordringer, sier nyhetsleder i ØB, Lars Norsted.

Ole Trana fikk spørsmålet først:

Kunne han tenke seg å gå over til å jobbe som skrivende?

Det var sommeren 2013. Valget stod mellom det, eller å miste jobben, men det var likevel ingen lett avgjørelse. Han fikk ei ukes tid til å tenke seg om.

Til slutt bestemte han seg for å prøve.

– Jeg har merka at jeg har det journalistiske i ryggmargen. Utfordringa med å skrive egne saker gjør at jeg vokser som pressemann, sier Trana.

Offensiv i nedgangstider

Bjørn Sandness, som var fotoleder på den tida, tok etterhvert selv initiativet til å bli skrivende.

Det var etter en kort periode som videojournalist, mens man ennå håpte at videoen skulle redde avisene.

Slik ble det ikke.

Både Sandness og Trana gikk START-kurset til Institutt for journalistikk, som er et slags ABC for skrivende journalister uten formell journalistikkutdanning.

– Jeg følte jo presset, men jeg valgte å omskolere meg på eget initiativ. Man må være offensiv i nedgangstider, sier Sandness.

Nyhetsleder Norsted er veldig glad for at det ble som det ble – at to av tre fotografer valgte å bli i avisen som skrivende.

Det merkes at de ikke lenger har en engen fotoredaksjon, men dette er ei god løsning ut fra forutsetningene.

Klart det har gått med litt mer tid til veiledning av sakene som Sandness og Trana skriver, men til gjengjeld får de andre journalistene også nytte av deres fotokompetanse, forteller han.

– Kvaliteten på bildene hadde aldri vært den samme uten dem. I tillegg er de ydmyke og lærevillige, og jeg tror de trives med nye oppgaver også, sier Norsted.

Lite fotoutdanning til journalistene

Sandness og Norsted er enige. I begynnelsen var de ukomfortable med sine nye roller, etterhvert ble det stor stas å se sine egne saker på trykk.

De er enige om at de nå har et mye større eierskap til det de gjør, enn det de hadde som tradisjonelle pressefotografer.

– Vi har vært vant til å finne storyen i ett bilde, det er nok et viktig fortrinn. Nå får de en hel pakke fra oss, og vi kan tenke vinkling i bilde, tittel og tekst helt fra starten, sier Sandness.

– Vi har jo et absolutt fortrinn fordi vi kan ta bilder! Ikke for å skryte, men det vises på forsiden, sier Trana muntert.

Selv om fotografene i ØB fikk tilbud om omskolering til å bli skrivende journalister, har det ikke vært snakk om å gå andre veien – å gi opplæring i foto til de skrivende journalistene.

De må nå ta de aller fleste bildene selv. Om det blir bra eller ikke, handler mye om hva slags interesse journalisten har for foto, ifølge Sandness og Trana.

– Fotokompetansen ligger ofte i bakhånd når sakene deles. Vi har et fortrinn ved å ha de to tidligere fotografene med oss som journalister, sier nyhetsleder Norsted.

– Smitter over på teksten og resten

Jon Petter Evensen er høgskolelektor ved bachelorutdanninga i fotojournalistikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Han mener bilder har, og bør ha, høy status i journalistikken, men at norske medier ikke setter god fotojournalistikk høyt nok.

– Jeg tenker det er tragisk at så mange redaktører totalt ignorer den kunnskapen vi har om hvordan fotojournalistikk virker på leserne, sier han.

Ofte syns Evensen mediene tyr til det han kaller likegyldige fotografiske registreringer og enkle visuelle løsninger, både i store og små aviser.

– Da tar de ikke innover seg at det smitter over på teksten og resten av produktet, og fører til at leserne oppfatter det som likegyldig og lite interessant, sier han.

Lettvint løsning

Også Bjørn Sandness og Ole Trana i ØB syns det er trist at bildene blir nedprioritert i avisene. Det blir kanskje sett på som en litt lettvint løsning, tror de.

Men kanskje nettopp fordi det blir sett på som «lett» å ta bilder, er det viktig å ta vare på fagkompetansen til fotografene, både når det kommer til selve fotograferinga og bildebehandling.

– Jeg tror spesielt papiravisa taper på det. Det er så lett å tenke at «alle har jo tatt et bilde i sitt liv», sier Sandness.

Jon Petter Evensen ved HiOA mener god lokalfotojournalistikk skaper nærhet til leserne, som blir mer og mer beviste på hva som er kvalitetsinnhold og ikke.

Folk både ser mer bilder og fotograferer mer enn noen gang tidligere, og mellom 50 til 60 prosent av alt innholdet i norske medier i dag er fotografi og video.

Å kutte denne fagkompetansen er ignorant, mener han.

– Vi vet at leserne setter pris på god kvalitet og engasjerende visuelt innhold. Det er kunnskaper vi har hatt i mange år, og det er ingenting som tyder på at det vil forandre seg – tvert imot. Digitale medier er bildedrevet, og helt avhengig av godt visuelt innhold for å få trafikk, sier han.

Distansert journalistikk

Faktum er likevel at mer og mer av journalistikken i dag lages fra desken, og media har blitt kritisert for å være for lite ute i felten. Redaksjoner tvinges til å kutte stillinger, og noen ganger må hele fotoavdelinger gå.

Her hjemme har dette foreløpig bare skjedd i mindre aviser med få fotografer, som i Østlandets Blad. To eksempler utenfor Norge er tabloidavisen Expressen i Sverige i 2014, og billedsportsmagasinet Sports Illustrated i USA i 2015, som begge sa opp sine fotoavdelinger.

Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund er blant dem som bekymrer seg for hva det betyr for journalistikken. Hun sa i mars 2015 til fagbladet Journalisten at hun var bekymret for at journalistikken blir for distansert og akademisk:

– Det er lett å få en fordreid virkelighet hvis man sitter på kontoret og mailer til kildene. Det å satse på fotografiet - og det å forstå dets betydning - har ikke bare en verdi ut mot leserne.

- Det har også en verdi for redaksjonens forståelse av virkeligheten, sa Løken Stavrum.

Skal bli visuelle entreprenører

Leder for Pressefotografenes klubb (PK), Sveinung Uddu Ystad, mener en god tekst så å si er verdiløs uten gode bilder, med tanke på hvordan man kommuniserer med leseren:

– Det legges dessverre alt for mye ressurser i å jobbe ut gode saker uten å ha en klar tanke om det visuelle innholdet fra starten.

- Hvorfor skal leserne bruke tid på å konsumere journalistikk som tilsynelatende er halvferdig?, spør Ystad.

Ved HiOA fullfører årlig mellom ti og tolv studenter bachelor i fotojournalistikk. For å tilpasse seg en bransje i endring, har også utdanninga måtte legge om mye de siste årene.

Jon Petter Evensen og kollegene forsøker å forberede studentene på et frilansliv som kommer til å kreve at de er «visuelle entreprenører». Det innebærer at de skal kunne beherske flere formidlingsformer.

– Vi prøver å tilby studentene en utdanning som gjør de i stand til å lage gode relevante historier i bilder, video, lyd og tekst, og se muligheter for å skape nye produkter og arbeidsformer, sier Evensen.

Den siste fotograf?

Hva så med framtida? Flere frykter at tida snart har kommet for den siste fotograf. Blant dem er Marius Karlsen, som står bak mediebloggen «Helt digital». 

- Det finnes snart ikke en ren fotograf igjen i mediehusene. I de minste mediehusene er de for lengst omskolert til skrivende eller fjernet. De resterende fotografene har stort sett alle fått beskjed om å ta levende bilder, skriver han i et innlegg om pressefotografenes framtid.

Ei stund trodde man at levende bilder, altså video, var redninga for avisene. Både små og store aviser satset på video og nett-TV, inkludert Østlandets Blad.

VGTV ansatte mange nye videojournalister i fast stilling.

– Jeg mener satsingen på video har gitt den visuelle journalistikken på nett et kjempeløft. Det lages utrolig mye spennende rundt om, sier leder i PK, Sveinung Uddu Ystad.

Mange vil være enig i Ystad om dette, men også i at videosatsinga ikke har vært det økonomiske løftet for mediene som man hadde håpet på, og at det kan gå ut over stillbildene.

– Ressursmessig er det imidlertid ikke noen tvil om at det går utover den tradisjonelle bildejournalistikken. Levende bilder er ressurskrevende, spesielt live-TV, og redaksjonene må prioritere, sier Ystad.

– Et godt bild treffer i magen

I Østlandets Blad er man spente på hva som vil skje framover, både i egen avis og ellers i bransjen.

– Jeg er egentlig evig optimist. Jeg håper jo at fotografene i andre aviser skal få beholde jobbene sine, sier Ole Trana, men er likevel ikke så optimistisk i denne sammenhengen:

– Men jeg er redd fotografyrket vil dø ut med papiravisa. Den rene pressefotografen overlever nok i hvert fall ikke lenge, sier han.

Det tror også Marius Karlsen. Han avslutter nevnte innlegg på bloggen «Helt digital» med:

- Nett-tv vokser, men det kommer ingen nett-tv-revolusjon i 2016. Heller. Dermed svinner håpet for den siste fotograf.

Ved HiOA vil de fortsette å lære studentene til å formidle både gjennom stillbilder, video og tekst. Men også Jon Petter Evensen ser faren for at kvaliteten svekkes med kravet til høyere tempo og levering i alle formater.

– Samtidig tror jeg en del redaksjoner har innsett at god visuell journalistikk krever tid og derfor gjør tydeligere valg på om de skal lage kvalitet eller bare levere kvantitet, sier han, og håper avisene ikke slutter å satse på god fotojournalistikk.

– Det gode journalistiske bildet er det jeg opplever som realistisk, som treffer meg i magen, vekker følelser og skaper engasjement. Det skal fortelle en historie og kunne stå helt på egne ben, sier Evensen.