Det er jammen overraskende å lese at Klassekampen ikke har noe i mot Kritikerklubben. Hvorfor motarbeidet bokredaktøren da vårt arbeid?

• FREDDY FJELLHEIM, forfatter og kritiker

Jeg takker Karin Haugen og Bjørgulv Braanen for responsen på min artikkel om uønsket fagforeningsaktivitet i Klassekampen.

Det er jammen overraskende å lese at Klassekampen i et offentlig tilsvar ikke lenger har noe i mot Kritikerklubben. Ett spørsmål blir påtrengende: Hvorfor motarbeidet bokredaktør Karin Haugen da vårt arbeid? Vet ikke avisas ansvarlige redaktør hva bokredaktøren foretar seg? Det er jeg rimelig sikker på at han vet, men ved å svare samlet forsøker de seg på det som i simpel kommunikasjonsstrategi kalles "brannslukking". En risikabel øvelse, for bagatelliseringen vil ramme avisas omdømme.

• Denne artikkelen er en oppfølger til en kronikk fra Fjellheim publisert på Medier24 tidligere denne uka. Nederst i den kronikken finner du tilsvar fra Klassekampen. Kronikken ble fulgt av en nyhetssak, hvor avisas ledelse også er intervjuet. 

De ansvarlige redaktørene tar altså sjansen på å framstå som intetanende og uskyldsrene når både Kritikerklubbens styre, Kritikerlaget og LO-forbundet MFO har gitt dem skarp kritikk for en usaklig oppsigelse. Saken vil fått gode oppslag i Klassekampen - om det ikke var for at dette skjedde i Klassekampen. 

Den danske sosiologen og forfatteren Rasmus Willig fastslo nylig i en bok at det har blitt "en allmen trend på arbeidsplassene å avvise kritikk. Kritikken rettes i stedet tilbake mot kritikeren selv" (Fri Fagbevegelse, 8.12.16). Dette er meningsrefleksen de to redaktørene egger til med sitt svar. Det står fast at Klassekampen i denne saken har opptrådt uprofesjonelt og i strid med de alminnelige regler for et godt arbeidsliv. La meg få vise hvordan:

Sakens fakta og redaktørenes bortforklaringer 

Sakens fakta slår grunnen under alle forsøk på å skjule Klassekampens motarbeidelse av Kritikerklubben. Allerede 14. mars i 2016 meddeler Haugen Kritikerklubbens styre i en mail at kommunikasjonen heretter ikke vil skje med bedriftsklubben (heller ikke om lønn), men direkte med kritikerne. Klarere kan ikke motstanden mot klubbdannelsen uttrykkes.

Ledelsen i avisa satset hele veien på en kommunikativ strategi som usynliggjør (eksemplene er flere), for om Braanen i sitt tilsvar nå vil forholde seg til Kritikerklubben, har Haugen uten unntak ignorert klubbens eksistens og ved gjentatte anledninger plukket ut foretrukne styremedlemmer som hun utveksler med etter forgodtbefinnende. Noen får økt antall oppdrag, andre blir begunstiget på annet vis. At hun i tillegg sparker initiativtakeren til klubben demonstrerer at dette var en klassisk "splitt-og-hersk"-strategi.

Klassekampen var like ved å lykkes, for Kritikerklubben har etter dette systematiske motspillet ligget brakk. Dette blir bekreftet av klubbleder Ellen Engelstads kommentarer til Medier24 på mandag. Engelstad bekrefter også at klubben ble motarbeidet. 

Styret i Klassekampen burde på denne bakgrunn undersøke saken i sin hele bredde, også om bokredaktøren begunstiger utvalgte kritikere med høyere honorarer, og om disse inngår i en eller annen form for nepotisme. En venstreradikal avis som samabeider tett med fagbevegelsen kan ikke holde seg med en "privat" honorarpolitikk, ei heller med hemmelige honoraravtaler. Bokmagasinet tilhører leserne. Styret bør også undersøke om bokredaktøren prioriterer sine nære venner med tildeling av oppdrag.

Språklig sett er tilsvaret fra redaktørene interessant og eksemplifiserer hva jeg kalte "jernhånd i silkehanske". Det bærer preg av en middelklassesjargong som utad skal signalisere en spørrende imøtekommenhet og toleranse, riktignok uten forankring i virkeligheten. Jeg leser vantro nyspråket: "Fjellheim falt ut" - enda et eksempel på tilsløringenes utfall. Denne dobbeltkommunikasjonen er kanskje effektiv, men oppleves ikke sannferdig. Ifølge oppslaget hos Medier24 var Haugen i gang med å svare på egen kjøl, men sjefredaktøren ble koblet inn og svaret utsatt, før begge går sammen om tåkeleggingen. Haugens ulike maktmiddler - som jeg analyserer i min artikkel - blir forbigått i taushet.

Hva sier det om Klassekampens journalistiske idealer og klassebevissthet når to av avisens redaktører svarer en varsler med tilsløringer?

Haugens tause maktspråk

Som samfunnskritiker i merokratiets tidsalder har jeg registrert at språklig og mental maktutøvelse ofte iverksettes "under radaren" og følgelig er vanskelig å avsløre. La meg komme med et par nye eksempler på Haugens tause makthandlinger i periodene jeg var aktiv som tillitsvalgt: 

Ved flere anledninger krever bokredaktøren indirekte eierskap til arbeidsrelasjonen: Hun gir seg selv rett til å ta kontakt om arbeidsoppdrag under ferie og sykemeldinger - på mail, sms og telefon. Sist denne invaderingen av privatlivet fant sted var like før jeg fikk sparken. Da kontakter jeg for første gang Kritikerlaget og gjør oppmerksom på bokredaktørens utilbørlige atferd. Hennes reaksjon? Hun kommer med et kraftig utfall på telefon fordi jeg orienterte min interesseorganisasjon om saken. Handlinger av dette slaget indikerer manglende respekt både for organisering og oppdragstaker. Det er et drøyt stykke unna fagbevegelsens standarder. Ja, hva sier fagbevegelsens styrerepresentanter i avisa til en sånn arbeidsgiverholdning? 

Som varsler fra prekariatet hevder jeg at dette ville vært en uakseptabel oppførsel fra enhver arbeidsgiver, men særlig i Klassekampen, som endelig kan vurdere å skifte navn til Middelklassekampen. Haugens ymse maktmarkeringer gjennom redigering av anmeldelser, i tildeling av boktitler, spalteplass og oppdrag, boikott av kommunikasjon og så videre, skal jeg komme tilbake til i en annen sammenheng. Her vil jeg bare nevne at hun etter min første runde for å bedre kollegenes kår åpent påkalte det hun kalte sin "redaktørautoritet". Denne utfoldet hun flittig da jeg var som mest aktiv for litteraturkritikernes sak. Da tre kritikere i Bokmagasinet et par år senere fikk samlet et enstemmig kritikerkorps for å kreve bedre arbeidsbetingelser, kom den kontante avvisningen av kravene kun etter et par timer (9. april 2010). Avisas ledelse har en viss historie å svare for.

Maktutøvelsene jeg belyser i denne og forrige artikkel var selvsagt ikke ment for offentligheten, men fast- og frilansernes konkrete arbeidsforhold må fram i lyset:

I denne saken fordi fagforeningsvirksomhet i Klassekampen selvsagt ikke ble motarbeidet "under drøftinger om sammensetninger av kritikerstaben", som tospannet så flott skriver i sitt ikke-svar til meg. Mye har skjedd før slike "drøftinger" blir gestaltet, eller det Braanen selvtreffende kaller "atskilte prosesser". Når han mener jeg kommer med "en litt for enkel forklaring", håper jeg at åpenhjertige lesere ikke lar seg forføre, men ser at jeg forteller om kommunikative handlinger som sjelden blir avslørte i offentligheten.

Siden de to redaktørene angivelig "rister på hodet" når jeg bevitner hvordan en tillitsvalgt får fyken, skyldes det beleilige valget av hodebevegelse at de synkront dekker hverandres ulike handlemåter i saken gjennom en felles uttalelse. Både på personnivå og organisasjonsnivå har "venstresidas dagsavis" motarbeidet fagforeningsaktiviteten til de dårligst betalte medarbeiderne i Klassekampen - gjennom mange år.

Det er menneskelig å feile 

Mitt retoriske spørsmål om hvorvidt journalistene skal gi avkall på lønnsøkninger, besvares på forutsigelig maner: Klassekampen har lave lønninger og stusselige forhold. Jeg reiste spørsmålet for å få løftet fram det stadig sjeldnere begrepet solidaritet. Etter min erfaring er solidariteten i Middelklassekampen en saga blott. En avisbedrift som drømmer om påbygg av en ekstra etasje på Grønland, oppretter distriktskontorer, mottar 39 millioner i statsstøtte og tjener godt på litteraturkritikernes billige arbeidskraft i Bokmagasinet, bør slutte å sutre og heller aktivt kommunisere med Kritikerklubben om arbeidskontrakter, forhandlingsrett og en opptrappingsplan for honorarene. Hvor vanskelig kan det være? I Bergens Tidende har honorarforhandlinger latt seg gjøre. Gitt bransjesituasjonen bør kritikerprofesjonens fastlansere se lengre enn til rene honorarforhandlinger. En bedriftsklubb kan ivareta hele spekteret av arbeidsforholdet og er derfor framtidsrettet. NJ-klubben i KK har trofast støttet fast- og frilanserne og bør kjenne sin besøkelsestid i denne saken også.

Det er menneskelig å feile. Spørsmålet er hva som skjer når det går systematikk i feilene. Jeg håper avisas ledelse møter mine gjenværende kolleger i Kritikerklubben med (større) respekt for deres fagforeningsarbeid, så får undertegnede heller prøve å leve med at en mangeårig arbeidsinnsats i Klassekampen ble utbyttet, i et forsøk på fagforeningsknusing.

Til andre fri- og fastlansere: Syng nå ut om arbeidsforholdene. Fortell historiene! Det haster.

• Klassekampen er blitt forelagt dette innlegget med tilbud om imøtegåelse / tilsvar, men har valgt å takke nei til det.