- LASSE OLSRUD EVENSEN, frilansjournalist
For en stund siden sa Nettavisen opp sin siste rene fotograf. Nå skal journalistene i mediehuset ta bilder og filme selv. Kritikken mot Stavrum & Co lot ikke vente på seg i kommentarfeltene i sosiale medier. Dette var krise og en hån mot fotografyrket, journalistikken vil bli dårligere, ja rett og slett uakseptabelt, skrev mange.
Er det virkelig sånn? Nei.
La meg i utgangspunktet si at det er synd på, og samtidig trist at folk mister jobben. Det er tøffe kår i bransjen i bransjen om dagen både for fast ansatte og for dem som ønsker å leve av en frilanstilværelse med redaksjonelle tjenester som satsingsområde. Men det er ikke hovedpoenget mitt i denne kommentaren. Multitasking, i tråd med Nettavisens avgjørelse, er veien det går – og som bransjen må pent finne seg i.
Er det da krise for journalistikken slik mange hevder? Jeg tror ikke det.
Økonomi styrer pressen som alt annet i et samfunn. Tilgjengelige reklamekroner har stått på stedet hvil i Norge i nesten 10 år. Sosiale medier tar større deler av kaka samtidig som det er flere tilbud til reklamekjøperne ved at det stadig øker på med reklamefinansierte distribusjonskanaler.
Når flere kjemper om den store kaka, som altså er relativt stabil, blir det mindre på hver enkelt. Da må kostnader senkes. Det er enkel bedriftsøkonomi. Dette betyr i praksis at færre personer må gjøre mer.
Så til poenget:
Det er faktisk ikke så vanskelig å ta et bilde eller filme en snutt på et tilfredsstillende nivå. Og fikser du ikke det fremover, er ikke en jobb i pressen noe for deg. Så enkelt, så greit.
Ser man helheten i jobben som pressefotograf, var den mer innviklet før enn nå. Selv hadde jeg med meg over 50 kg med utstyr på filmens glade dager med en trommelsender for å overføre bilder hjem til Norge.
I dag vet vel neppe noen av de yngre fotografene hva en trommelsender er. Samtidig, fordi jeg alltid har hatt miks av tekst og bilder, måtte jeg sende den skrevne saken hjem til redaksjonen. På faks. Eller i enkelte høve diktere den inn på tape slik at den kunne skrives av.
Mens man før måtte kunne grunnleggende fotografi for å eksponere, fremkalle og sende bilder, gjør kameraer, enkle bilderedigeringsprogram og nettet mye selv. For datagenerasjonen er ikke dette noe problem. Ei heller er det spesielt vanskelig å lære seg for de av oss som er litt opp i åra.
Noen journalister er også minst like gode, eller sågar bedre, til å ta bilder eller filme som de rendyrkede fotografene. Det har selvfølgelig noe med interesse å gjøre – samt interessen for å utvikle eget sluttprodukt. Jeg tenker, og har alltid tenkt som så:
«Jeg gidder ikke la en dårlig fotograf ødelegge reportasjen min – eller en dårlig journalist ødelegge bildene.»
Det er nemlig sånn at de mindre kvalifiserte «spesialistene» dessverre finnes. For meg var det en befrielse å ha kontroll på hele produktet – enten jeg jobbet/jobber med stills eller video.
Det jeg forsøker å si: gå inn i det med åpne øyne. Dette fikser du.
Men en ting skjønner ikke redaktørene. Skal man bli en god fotograf må man få grunnleggende innføring/opplæring i bruken av forskjellige kameratyper og programvare, man må trene mye – og man må få tilgang på egnet utstyr.
I mange tilfeller kan man gjøre fine ting med en mobiltelefon både på stills og video. Men i mange høve er dette veldig begrenset dersom man jobber sport eller reportasje hvor man skal jobbe med ting som skjer raskt eller fotografi som krever mer enn knipsing.
Fortsatt støter man på vanskelig tekniske fotograferinger som krever rigging av flashanlegg, videolys og mikrofoner som skal fange lyden riktig i forhold til omgivelsene. Uten å bli for teknisk, krever man en annen mikrofon i et rom med mye romklang kontra et tørt rom.
Dersom innstillingen fra ledelsen er at mobiltelefon kan løse alt, bør redaktøren få et spark bak. Det vitner om total mangel på respekt for det gode bildet og yrkesutøvelse samt mangel på kompetanse fra ledelseshold.
I andre høve er mobiltelefonen og dets kamera uunnværlig. Jeg gjorde en jobb for Oppland Arbeiderblad nylig. Jobben gikk ut på å lage «Direktestudio» på oa.no fra en sangkonkurranse som het «Stjernetevling». I løpet av tre timer hadde jeg 65 oppdateringer med bilde og tekst. Samtidig som jeg skrev to reportasjer og tok bilder med DSLR-kamera. Mobiltelefonens teknologi ga tilfredsstillende og ikke minst tilstrekkelig kvalitet på bildene. Oppgaven kunne ikke blitt løst med et annet redskap. Alt til sitt bruk.
La meg legge til: i de store avisene eller mediehusene er det fortsatt behov for rendyrkede fotografer. Men de må stå på mer enn før for å vise at de er bedre enn hopen for å beholde jobbene sine.
Ingen har bruk for folk dersom multitaskerne kan gjøre en minst like bra jobb – eller bedre. Så kommer man heller ikke fra at enkelte journalistiske oppgaver krever en fri journalist og en fri fotograf.
Sånn kommer det alltid til være, men jeg tør hevde at dette er unntakene.
