Virkeligheten kan vinkles på mange måter, og den enkeltes rolle i mediehusene kan forklare hvorfor redaktører og journalister har en ganske ulik forståelse av hva som foregår, skriver nybakt BI-professor Jo Bech-Karlsen i sitt kapittel i en nettopp utgitt murstein: «Kommunikasjon og ytringsfrihet i organisasjoner».
Boken er en vitenskapelig antologi med utspring i en forskergruppe ved Institutt for kommunikasjon og kultur ved BI.
Søndagsposten har tidligere omtalt et annet av de 12 kapitlene i antologien:
Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.
MEN TILBAKE til redaksjonene. Jo Bech-Karlsen spurte høsten 2014 redaktører og tillitsvalgte i fem store redaksjoner hvordan de oppfattet verden i mediehusene, og våren 2015 fulgte han opp med en undersøkelse blant journalister uten tillitsverv i de samme redaksjonene: Aftenposten, Dagbladet, VG, Adresseavisen og Stavanger Aftenblad.
Svarene Bech-Karlsen har fått, bekrefter at det vi ser, avhenger av hvor vi står.
JOURNALISTENE BESKRIVER en krise i redaksjonene, uttalt slik av Harald Klungtveit, daværende klubbleder i Dagbladet:
- Det er nå krisen virkelig gjør seg gjeldende, og den er i flere bedrifter helt akutt.
Der journalistene ser problemene, er sjefredaktørene opptatt av løsningene, formulert på denne måten av VGsTorry Pedersen:
- Vi er vitne til kapitalisme i praksis – etablerte systemer destrueres av noe som er mer effektivt.
Journalistene og redaktørene er heller ikke samstemte om redaktørenes prestasjoner. Journalistene mener redaktørenes rolle er svekket, at eierne får bestemme for mye, og at redaktørene fremstår mer som administrerende direktører enn som redaktører.
Knut Okkenhaug i Adresseavisen målbærer dette synspunktet slik:
- Det kan synes som om det er de digitale innovatørene som har blitt redaktørenes rådgivere. Ute i redaksjonene er holdningen at redaktørene tenker stadig mindre på innhold og kvalitet. Det handler tilsynelatende mer om å tekkes eiernes krav til nye digitale plattformer / produkter som kan generere desperat tiltrengt kapital.
REDAKTØRENE ERKJENNER at deres rolle er endret («blir utfordret»), men mener at deres innflytelse først og fremst er styrket når de med Stavanger Aftenblads sjefredaktør Lars Helles ord skal «lede de analoge troppene over broen til den digitale virkeligheten».
Aftenpostens publisher Espen Egil Hansen peker på at salget av det redaksjonelle innholdet blir avgjørende for bedriftens økonomi når annonseinntektene svikter. «Det gir redaktørene økt innflytelse, ikke mindre», sier Hansen.
JO BECH-KARLSEN HAR også undersøkt klimaet for ytringer og samarbeid i redaksjonene.
Både journalister og redaktører mener det hersker full ytringsfrihet, men noen peker på at nedbemanning kan føre til at flere er forsiktige med hva de sier.
Journalistene frykter dessuten at nedbemanningene skal lede til lammelse og matthet.
De opplever sterkere styring av redaksjonene. Redaktørene er mer tvetydige og mener at de ikke bedriver styring, men kommunikasjon.
SO WHAT?Jo Bech-Karlsen er opptatt av konsekvensene for journalistikken. Han konkluderer slik:
- Dersom man ikke ‘orker’ å ytre seg, eller ikke har tro på at det nytter, går mye av den kreative kraften i en redaksjon tapt. Under slike tilstander vil det være vanskelig å utnytte og videreutvikle redaksjonens sosiale kapital, som jo forutsetter tillit og samarbeidsevne.
Kristian Alm, Mark Brown og Sigrid Røyseng (red.): Kommunikasjon og ytringsfrihet i organisasjoner. (Cappelen Damm Akademisk, 2016)
