Vet du hva som irriterer meg? At jeg nesten daglig hører at jeg bør jobbe gratis

«For ja, det er en jobb å drive med informasjonsformidling. Det er en jobb å sitte i rettssaker og formidle til lokalbefolkningen hva som skjedde der», skriver journalist i Eidsvoll Ullensaker Blad, Veronika Sletta.

Publisert 06.03.2020 - 20:30

Denne artikkelen er over to år gammel.

VERONIKA SLETTA, journalist i Eidsvoll Ullensaker Blad. Innlegget er først publisert hos dem og gjengitt med tillatelse

Vet du hva som irriterer meg? Det er at jeg nesten daglig hører at jeg bør jobbe gratis. At mitt stykke arbeid ikke bør kreve betaling. At mine 37,5 time på jobb i uka bør være «en selvfølge».

Dette er så klart satt på spissen. Temaet er jo bare saker bak betalingsmur. Ofte informasjon jeg og mine kollegaer har jobbet timer med å innhente, behandle og vinkle. Det vi bruker 37,5 (og ofte mer) time på i uka. Det som er omtrent halve livet vårt i tid, og det som er jobben vår.

Ordet jobb er vel ganske vesentlig her. For ja, det er en jobb å drive med informasjonsformidling. Det er en jobb å sitte i rettssaker og formidle til lokalbefolkningen hva som skjedde der. Det er en jobb å ettergå arbeidet til kommunene og det er en jobb å sette dagsorden. Det er en jobb på lik linje med alle andre jobber.

Jobb er definert som aktiviteter eller deltakelse i yrkeslivet som gir lønnsinntekt. Jeg får heldigvis lønn for arbeidet jeg gjør – eller så hadde jeg ikke kunne tilbrakt halvparten av dagen min i Sundgata 1.

For jeg har utgifter som alle andre. Boliglån, studielån, bil, strøm, kommunale avgifter og andre pengesluk. Og hvorfor skal ikke jeg få betalt for jobben jeg gjør, som alle andre?

Nesten daglig kan vi lese i kommentarfeltene at «denne saken bør være åpen» eller «dette er viktig informasjon, så den bør være gratis». Da tenker jeg umiddelbart «så du mener jeg burde gjort denne jobben gratis»? Hadde du jobbet en hel dag gratis? Gitt fra deg et produkt uten å ta betalt for det?

Og dere som lesere skal vite at vi i redaksjonen har daglige diskusjoner på hva som bør være «åpent» og hva som bør være «låst». Dere skal vite at bak sakene vi velger å låse ligger det vesentlig redaksjonelt arbeid. Bak saker vi velger å ha åpne ligger det informasjon vi mener ALLE bør få. Informasjon som faktisk er viktig og helt nødvendig – ikke bare informasjon om noe som engasjerer eller er viktig for akkurat deg.

Aller helst skulle vi kanskje likt å gi alle lesere åpen tilgang til akkurat det de engasjerer seg for. Det ville derimot ha ført til at alle saker må være åpne (for heldigvis skriver vi saker som favner bredt), men det hadde også ført til at vi ikke hadde en jobb. Ikke hadde hatt en deltakelse i yrkeslivet som gir lønnsinntekt. Og hvem bruker så mye tid på noe de ikke får betalt for, når de har regninger som må betales? Da tror jeg mange lokalavisjournalister dessverre hadde byttet beite.

Den norske avisleser har på mange måter vært heldig i mange år. Saker på nett har stort sett vært åpne og «gratis». Om du skulle ha lest sakene i papiravisen måtte du likevel ha betalt for det. Enten som fast abonnent, eller via løssalg. Det har alltid kostet.

Verden er i utvikling, og det samme med nettaviser. Store, nasjonale aviser har annonsørene vi ikke har, og kan derfor ha de fleste av sakene sine åpne. Den store inntekten har ikke vi. Små lokalaviser er avhengige av at leserne betaler en slant for å få informasjonen vi gir – for jobben vi gjør, slik at vi fortsatt kan holde liv i det lokale nyhetsbildet. For det er deg som leser vi skriver for, og det har vi lyst til å fortsette med i lang, lang tid.