Å «rebrande» betalingsmuren er både fånyttes og unødvendig

«Leserne river muren for oss», skriver Ivar Benjamin Østebø i Tønsbergs Blad.

Publisert 15.05.2020 - 12:29

Denne artikkelen er over to år gammel.

IVAR BENJAMIN ØSTEBØ, journalist i Tønsbergs Blad. Svarer Øivind Fjeldstad i Velferd.no

La meg innledningsvis presisere at jeg ikke er uenig med Fjeldstad. Å betale for journalistikk er ikke en å forsere en «mur», men snarere rett og rimelig.

Jeg er heller ingen eksplisitt forsvarer av ordet «betalingsmur».

Men jeg kjøper ikke at det er semantikken som er problemet, og jeg kjøper ikke at en rebranding ville løst det. Jeg mener faktisk problemet holder på å løse seg selv.

Sammenligningen med konserter og kinoer er i utgangspunktet god, all den tid håndverk er håndverk. Det er like rett og rimelig at vårt håndverk koster penger, som deres. Men det er likevel noen vesentlige forskjeller vi ikke kan ignorere.

De første norske nettavisene ble lansert på 90-tallet. Betalingsmurene begynte så smått å dukke opp i 2011–2012 Det betyr at journalistikk på nett har vært gratis lengre enn det har kostet penger. Hadde alle kunnet gå gratis på kino og konsert i ti år, for så å bli krevd penger for det, ville motstanden vært uunngåelig.

Det som før var gratis, nå har begynt å koste penger. Da blir folk mugne i en periode, fram til de blir vant med det. Hva enn vi velger å kalle det, er det nettopp en «mur» leserne ser, fram til de ser verdien i å betale for produktet.

Skal vi først diskutere ordbruk, er heller ikke ordet «plussartikkel» uproblematisk. Det impliserer et premiumprodukt som er hevet over standardproduktet.

I Tønsbergs Blad der jeg jobber er de fleste nyhetssakene forbeholdt abonnenter. Unntakene er typisk løpende dekning av hendelser og samfunnskritisk informasjon. For Aftenposten og de lokale Schibsted-avisene har du en satt kvote med saker om du ikke er abonnent.

Vi har dermed ingen uniforme ord å erstatte «betalingsmuren» med. Og det kommer trolig til å være helt fånyttes å prøve, all den tid kritikerne allerede har bestemt seg for hva de mener. Det er ingen som kaller Equinor et energiselskap, for eksempel.

Jeg begynte i min første avisjobb som grafikerlærling i 2012, da Haugesunds Avis var midt i prosessen med å innføre betalingsmuren. Vi kalte prosjektet Pay and Stay internt, med logo og hele pakka.

Det navnet ble aldri brukt utad, men åtte år senere både pay’er og stay’er leserne.

Det var motstand i begynnelsen, naturlig nok, men i årene som har fulgt har frekvensen av «burde ikke være pluss»-utspill stupt i alle avisene jeg har jobbet i. De utspillene som fortsatt kommer i kommentarfeltene, får nesten alltid lesere mot seg som tar oss i forsvar. «Det har du råd til», er en gjenganger. «Du ville heller ikke jobbet gratis».

Og det er ikke bare en anekdote. Nordmenn er verdens mest betalingsvillige digitale nyhetsbrukere, og mange aviser øker kraftig i abonnenter i koronakrisa. Den påståtte «muren» mellom oss og dem er leserne allerede med på å rive.

Det skyldes at vi gjør en god jobb, og lager produkter folk vil betale for. Uansett hva vi velger å kalle det.