Roar Osmundsen stiller et tilsynelatende relevant spørsmål, som angår langt flere mediehus enn Fædrelandsvennen: Hindret betalingsmuren en viktig felles samtale under valgkampen?
Men spørsmålet er basert på noen forutsetninger som kan problematiseres.«Så lenge Fædrelandsvennen har betalingsmur på de fleste saker, er det sannsynlig at Sørlandsnyhetene var primærkilde for en del folk i byen», skriver Osmundsen. Og indikerer at Sørlandsnyhetene spilte en avgjørende rolle ved valget i Kristiansand.Men hvor stor rolle spilte det anonyme nettstedet? Svaret er: Ingen vet. Flere av dem som tapte valget ser ut til å se seg tjent med å tilskrive nettsiden en viktig rolle. Samtidig er det et faktum at valgresultatet i Kristiansand fulgte landstrenden:
Styringspartiene gikk betydelig tilbake. Ap aller mest. Høyre mistet, som i mange andre kommuner, ordføreren. Protestpartier gikk til dels betydelig fram.I tillegg var et særtrekk ved valget i Kristiansand at det var høy temperatur rundt noen lokale saker, som bygging av en kunstsilo, flytting av containerhavna fra sentrum til en annen del av byen og – den nasjonale gjengangeren – bompenger. De tradisjonelle styringspartiene sto stort sett på samme side i disse sakene, mens protestpartiene som gikk mest fram, sto på motsatt side.Det kan derfor også tenkes at valgresultatet var en reaksjon mot flertallssynet i disse sakene. Og at det også var informerte velgere blant dem som flyttet den politiske makten.En annen forutsetning for Osmundsens resonnement synes å være at få innbyggere leste Fædrelandsvennens valgsaker. Faktum er det stikk motsatte. Vi har aldri vært i nærheten av tilsvarende trafikk på valgsaker. Tallene var historisk høye. Trolig er grunnen at disse sakene i seg selv engasjerte mange, og da snakker vi igjen om de tre sakene nevnt over.En tredje forutsetning i Osmundsens resonnement er at han bruker økt valgdeltakelse som indikasjon på at mange lot seg engasjere av Sørlandsnyhetene. Og det er rett at deltakelsen gikk opp i Kristiansand – som i resten av landet. Den økte – heldigvis – i alle landets fylker, med drøyt fem prosentpoeng fra 2015 til 2019.En fjerde forutsetning er at «tidligere kristiansandsordfører Harald Furre (H) ble kåret til landets mest populære ordfører i 2016». Det vil si før Sørlandsnyhetene kom på banen, og at stemningen deretter snudde. Jeg har prøvd å finne mer om denne kåringen, uten hell.
Men samme år ble Furre kåret til «Årets ordfører» av Kommunal Rapport. I begrunnelsen het det at «Furre våger å markere et klart verdisyn om homofile i sørlandshovedstaden med flaggheisingen. Han gjorde det klart at kommunen ikke aksepterer at noen grupperinger forsøker andre å hindre andre i å delta i samfunnet. Han tok rollen som leder for samfunnet, ikke bare en kommuneorganisasjon. Han har også klart å bli en stemme for Sørlandet nasjonalt».
Alt dette utgjør en hedersbevisning, som etter manges mening var velfortjent, men det var ikke en popularitetskonkurranse. Og da Respons Analyse på oppdrag fra Fædrelandsvennen et halvt år før høstens valg spurte velgerne hvem de ønsket som ordfører, svarte 42 prosent Jan Oddvar Skisland (Ap) mot 33 prosent for Harald Furre.Til tross for alt dette skal ikke Osmundens innspill avfeies.
Både i Kristiansand, Norge og over hele den vestlige verden ser vi hvor viktig seriøs journalistikk er for en velinformert offentlig debatt. Og dermed for våre demokratier.
Parallelt med dette eksisterer det samfunn på sosiale medier som systematisk produserer og sprer usannheter og konspirasjonsteorier. Det er et stort og vanskelig dilemma.
Men det løses neppe ved at abonnementsaviser svekker en viktig del av de inntektene som finansierer den seriøse journalistikken.
