Mer av det gamle skal løse nye problemer. Slik tolker jeg Vidar Udjus’ svar om betalingsmur.
I et tilsvar til min ytring om demokrati og betalingsmur gir Fædrelandsvennens politiske redaktør Vidar Udjus flere perspektiver som er interessante for å analysere valget, men problematiserer ikke kjernen i argumentasjonen:
Hva skjer når en by som Kristiansand får en nyskaping av typen Sørlandsnyhetene som utfordrer byens monopolavis?
En utfordrer som blokkerer motstemmer, folk som ønsker å rette opp vesentlige faktafeil - og serverer grove, anonyme beskyldninger om blant annet korrupsjon. Og som har et tydelig budskap om at denne avisen er for eliten (fiffen).
Litt om selve valget først:
Jeg er enig med Udjus i at vi ikke vet hvem som hadde vunnet ordførerduellen hvis vi ikke hadde hatt Sørlandsnyhetene. Vi vet heller ikke hvor mye de tre store sakene som preget byen - infrastruktur, kunstsilo og havneflytting - hadde påvirket, utover at de naturlig nok ville påvirket. Nasjonale trender har selvsagt påvirket Kristiansand som andre byer. Og selvsagt har mange stemt mot de tre sakene etter å ha satt seg inn i fakta.
Det vi vet derimot, er at politikerne selv opplevde en formidabel holdningsendring til dem som personer etter at Sørlandsnyhetene kom. Utover tidligere ordfører Furre, gjelder det særlig kvinnelige politikere. Denne må komme fra et sted, og det var neppe fra Fædrelandsvennen. Hvis folk utsettes for en løgn ofte nok, så vil den påvirke holdningene deres.
I så måte leses Udjus’ svar mest som et forsvar for posisjonen til eget medie, og at avisen fortsatt undervurderer betydningen Sørlandsnyhetene hadde.
Jeg har aldri sagt at Fædrelandsvennens trafikk var beskjeden før valget, men spør hvordan dem som hadde Sørlandsnyhetene som sin primære nyhetskilde ble påvirket.
Spørsmålet er om vi i Kristiansand som første sted i Norge, virkelig fikk se effekten av det demokratiske klasseskille en betalingsmur representerer. Demografisk vet vi for eksempel at Kristiansandsregionens netto befolkningsøkning i stor grad har bestått av innvandrere de siste årene. Er det like naturlig for de å abonnere på byens avis, som for oss som er oppvokst i regionen?
For å kunne delta i det offentlige ordskiftet, for å kunne ta et kvalifisert valg, krever det altså tilgang til informasjon. Her har pressen helt særlige rettigheter fra statens side, blant annet begrunnet i infrastruktur-kravet i Grunnlovens paragraf 100:
«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale».
Denne unike plassen i offentligheten - som en aktør mellom innbyggere og de som styrer - har gitt en aktiv pressepolitikk: Lisens til NRK, tilskudd som allmennkringkaster til TV 2, direkte produksjonstilskudd til noen aviser og indirekte pressestøtte i form av momsfritak på abonnement til alle nyhetsmedier. I tillegg har mediene selv bedt om fritak for arbeidsgiveravgift i en overgangsperiode for å sikre kraft i norske redaksjoner.
Udjus avslutter sitt tilsvar med å henvise til økonomien i norske medier. Vi vet alle at den er krevende og at leserbetaling er en del av svaret.
Likevel ser vi altså med Politiken en avis som tar det unike samfunnsoppdraget sitt så på alvor, at da valgdebatten i Danmark dro seg til mer enn vanlig, så åpnet de spaltene for alle i en periode frem til valget. Fordi de har en unik posisjon i offentligheten som redaktørstyrt medium.
Utover å konstatere at dette er interessant, så stopper Udjus med at det neppe er løsningen å gjøre noe med betalingen for en svært kort periode i et valgår. Mitt forslag var å søke en ekstern støtte for å kunne gjøre et slikt eksperiment uten å tape penger.
Hvis mediene sier at samfunnsrollen bare er viktig for de som kan betale, at andre i større grad skal la seg påvirke av udokumenterte injurier og falske nyheter, så fjerner de langsomt den politiske støtten for særordninger - fordi politikerne ikke oppnår målene som infrastrukturkravet setter.
Jeg møter mange bedrifter som sliter. Ingen har tenkt tanken på statsstøtte i form av fullt momsfritak. Hvis rollen til mediene ikke forstås større enn vanlig næringsvirksomhet, kan det ikke være statens oppgave å gi så store særfordeler. Mediepolitikken må tilpasse seg virkeligheten og sørge for man oppnår de resultatene ordningene har til hensikt å skape:
En velinformert offentlighet som en kjerne i demokratiet.
Til slutt kunne jeg tenke meg å snu argumentasjonen litt: All statsstøtte kommer med betingelser. Staten sier nei til ca 2 milliarder gjennom momsfritaket hvert år. Hva om staten påla mediene å åpne nettstedene de siste seks ukene før hvert valg for å kvalifisere til momsfritak? Overfor ESA kan staten begrunne dette i den særlige rollen mediene har, det som i sin tid var avgjørende for nullmomsen på digitale abonnement.
Da er kanskje et dybdestudie fra Kristiansand et sted å begynne for å få mer kunnskap om medievirkeligheten som møter oss det neste tiår.
Norske medievaner er i endring, men den historiske plassen til journalistene har aldri vært viktigere enn nå. Både mediene selv og mediepolitikken må henge med for at vi også det neste tiåret kan gi Thomas Jefferson rett i sin observasjon:
«If I had to choose between government without newspapers, and newspapers without government, I wouldn't hesitate to choose the latter».
