Vi som jobber i mediene har siden innføringen av «betalingsmuren» måttet tåle kommentarer fra lesere som lar seg irritere over å måtte kjøpe abonnement for å lese ulike artikler.
Noen mener det er dyrt, andre mener det bør være unødvendig å bli abonnent for å få tilgang til akkurat den ene artikkelen. Særlig er denne problemstillingen aktuell nå som koronakrisen står på som verst.
I en rekke kommentarfelt har jeg observert lesere som både irriterer seg over å måtte betale i det hele tatt – og ikke minst over å måtte bli abonnent for å lese om koronakrisen – som jo berører oss alle.
«Det er jo tross alt en samfunnskrise som mediene bør legge ut åpent», skriver en.
«Kjære lokalaviser! Ikke legg ut mesteparten av informasjonen om lokale korona-tiltak bak betalingsmur. Nåkka må dokker gi nettbrukere gratis. Dugnadsånd og solidaritet har vel redaksjoner også?», skriver en annen.
Det er ikke vanskelig å forstå at flere mener at mediene bør være førstelinje når det kommer til å gi korrekt informasjon til befolkningen. Det er også vårt samfunnsoppdrag – som det også står i vår Vær varsom-plakaten:
«Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk» og «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold».
Denne oppgaven ligger i ryggmargsrefleksen til alle norske journalister – og det er også lett å se at dette har materialisert seg på de ulike nettavisene, som til vanlig lever av abonnentene:
Men vi har ikke bare et ansvar for å informere befolkningen – vi har også et ansvar for å sørge for at arbeidsplassene våre fortsatt er bærekraftige og at vi tjener penger på journalistikken vår. Det medfører at vi må «plusse» enkeltartikler – også de som handler om koronaviruset.
Så hvorfor tar mediene seg betalt for slike artikler?
Da må vi noen år tilbake, da fallet i annonseinntektene traff mediebransjen hardt i magen. Flere milliarder kroner i annonseinntekter, som finansierte fri og uavhengig journalistikk, er borte til andre plattformer og igjen satt man med store kostnader og en utdatert forretningsmodell.
Siden den gang har man innført brukerbetaling digitalt – som har vært en gedigen suksess for de aller fleste. Der vi var vant til å se brukerinntektene falle kraftig, er de plutselig på vei opp igjen.
Dette igjen finansierer en rekke journalister som kan gå på jobb og dekke nyhetsbildet tett, så vi som borgere blir informerte og kan ta gode valg; enten det er breaking news, analyser av hva som skjer, meninger som drar samfunnet i en ny retning, historier som setter en støkk i oss – eller andre ting som utfordrer maktapparatet til det beste for plassen du bor.
Der samfunnskritisk informasjon blir i all hovedsak lagt ut åpen for alle, kan for eksempel enkeltartikler om reaksjoner fra publikum, intervjuer med berørte og en rekke andre slike type saker ligge forbeholdt for abonnenter.
Jeg ser enkelte argumentere med at mediene får momsfritak, pressestøtte og en rekke andre ting fra felleskassen – og at artiklene derfor bør være gratis for alle. Ja, det er et godt argument for å opprettholde mediene som samfunnsinstitusjoner, men det er fortsatt ikke nok.
Dessuten er det kun noen enkelte medier som får direkte produksjonsstøtte. I så måte er mediene helt avhengig av å både ha annonseinntekter og brukerinntekter.
De neste dagene, ukene eller månedene – alt etter som hvor lang tid koronakrisen vil ta – kommer til å bli krevende for en rekke bedrifter. Også mediene.
Derfor bør vi heller kjøpe et abonnement for å sørge for å bidra til at journalistene får best mulig rammevilkår i en krevende tid der også annonsemarkedet vil få seg en trøkk.
Når du handler i butikken, så forventer du ikke å få brødet gratis. Når du ankommer treningssenteret, så klager du ikke over at de har satt opp en betalingsmur. Nettopp derfor er det heller ingen grunn til å klage når mediene gir deg litt gratis – og noe du må betale for.
Journalistikk koster også penger, så slutt å syt og tegn et abonnement i dag.
Det verste som kan skje er at du blir litt mer opplyst.
