Frilanser Sindre Leganger (30) tar et oppgjør med en ukultur i norske medier: – Noen driver med sosial dumping og det er ikke greit

For seks dager siden gikk prisen for årets frilanser til journalist Sindre Leganger, for jobben han har gjort for å fremme den historiedrevne podkasten.

Medier24 møter den anerkjente feature- og podkastskaperen under Radiodager i Oslo. Leganger er fast bestemt på å bruke den nye tittelen til å reise en diskusjon om frilanseres vilkår:

– Mediene betaler altfor dårlig. Det er et paradoks at mediene rapporterer om sosial dumping hos andre, men bidrar til det selv. Det må det bli slutt på, sier han til Medier24.

Jublet for for altfor dårlig lønn

Han mener at oppdragsgiverne, og spesielt de store norske mediene, gir for lite i motsetning til hva oppdragene krever av frilanserne.

Selv husker han tilbake til da han var fersk frilanser - og turte ikke prise seg særlig høyt. Men det som irriterer ham er at mediene aksepterte de lave prisene hans.

– Når man er ny i bransjen, så vet man ikke hva man skal ta - og likevel kan man være kjempeflink. Jeg har også feilet og tatt altfor lite. Jeg husker de første sakene jeg skrev for et stort magasin, hvor jeg tok både bilder og tekst og turte så vidt å be om et par tusen. Og jublet da jeg fikk ja. Når jeg tenker tilbake på det nå, så tenker jeg at de fikk en altfor god verdi, sier han og fortsetter:

– Når man er ny, er det lett å ta for lite. Da er det viktig at vi som har vært proffe en stund får forklart for de nye, at hvis de holder på slik, så ødelegger de for seg selv på sikt, ved å prise ned markedet.

– Hva kan frilanserne gjøre selv?

– Jeg ønsker en større gjennomsiktighet av hva ting skal koste, og hva vi må ta for å kunne drive bedriftene våre på en god måte - og ha råd til helt standard ting, som feriepenger, pensjon og forsikringer. Vi må bli flinkere til å bake det inn i prisene våre.

– Oppdragsgiverne har generelt liten forståelse for næringsdrivende frilanseres økonomi. De ser ikke den reelle kostnaden med å ha en fast ansatt, mens de hele tiden konfronteres med den direkte kostnaden ved en frilanser. 5000 fakturerte kroner er ikke fem tusenlapper rett i min lomme. Er jeg heldig sitter jeg igjen med halvparten. Alle taper på for lave priser - også de fast ansatte. Det er enkelt å gjennomføre nedskjæringer når det finnes billige frilansere å ty til.

Avtalefrihet

– Er frilanserne for greie?

– Altfor snille. Vi må bli flinkere til å si nei til lave priser, men det krever pondus og selvtillit og tøffhet. Jeg tror mange journalister er glade i å ha det hyggelig sammen og en forhandlingsrunde er en konfliktsituasjon i sin natur - og mange synes sikkert det er ubehagelig. Da må vi lære oss selv at forhandlingen er business og ikke personlig. Der må vi være så tøffe vi kan, for de er tøffe mot oss og gjør dette hver dag, sier Leganger.

– Hvilket ansvar har mediebedriftene, mener du?

– Det er avtalefrihet, så sånn sett har de ikke noe direkteansvar, men de har, etter min mening, et betydelig etisk ansvar. For det er en slags sosial dumping de bidrar til, ved at de betaler altfor lite. Det er et paradoks at mediene rapporterer om sosial dumping hos andre, men bidrar til det selv. Det må det bli slutt på.

– Hva tjener du selv?

– Jeg tjener greit, men sammenliknet med faste ansatte, så har jeg nok lavere lønn, for jeg har såpass mye driftskostnader. Men det er ikke meg det er mest synd på, for jeg har vært så heldig å få noen faste kunder.

– Hvilke fordeler får du nå av å være årets frilanser?

– Alle frilansere driver sitt eget merkevare - og prisen hever verdien til merkevaren, så jeg tenker det er bare for meg å smi mens jernet er varmt. For oss frilansere, så skjer ikke en lønnsøkning av seg selv, det er opp til oss selv å ta kontroll over vår egen inntekt og heve prisene. Vi kan ikke forvente at andre skal gjøre det for oss.