Det er lenge siden vi har sett et tydeligere eksempel på dette enn da NRKs underholdningsredaktør Charlo Halvorsen i slutten av juli ble tvunget til retrett og avpublisere den såkalte «jødesvin»-sketsjen på statskanalens plattformer. Vi ble vitne til sommerens flaueste medieøyeblikk.
Etter å ha blitt utfordret av Monica Csango på Facebook tok det lang tid før NRK svarte. Men etter 400 publikumsklager og et debattinnlegg i Aftenposten svarte Charlo Halvorsen: «Sketsjen er ikke antisemittisk eller rasistisk». Kategorisk i sin forsvarstale i Dagsnytt 18, på Facebook og i Aftenposten.
Tre dager senere er situasjonen snudd på hodet. Charlo Halvorsen beklager:
«Ordet hadde en alvorligere betydning for spesielt det jødiske miljøet i Norge enn vi dessverre var klar over. Så vi beklager bruken av ordet.»
Skriver Halvorsen, som forklarer publiseringen med «vår egen manglende kunnskap». Historieløshet med andre ord.
Da NRKs fungerende sjef, etikkredaktør Per Arne Kalbakk, opptrådte på Dagsrevyen samme kveld beklaget han at man hadde «brukt et uttrykk som er svært sårende for mange mennesker».
Bernt Olufsen (65)
Spaltisten Bernt Olufsen skriver om mediekritikk i Medier24.
Han har en lang pressebakgrunn og har bekledd en rekke jobber på toppnivå i mediene – alt fra å være sjefredaktør i VG til å ha bekledd rollen som styreleder i Polaris Media – i tillegg til en rekke internasjonale verv.
Mange var opptatt av at NRK heller burde ha beklaget at selve sketsjen var antisemittisk. Den ville vært det uten å ha blitt sett av en eneste jøde i Norge.
Jeg synes Ervin Kohn, forstander i det jødiske trossamfunn, var uhyre presis i sin oppsummerende kommentar overfor NRK:
«Du kan ikke beklage andres følelser. Du må beklage egne handlinger.»
Enklere kan det ikke sies. Altfor ofte ser vi representanter for medier som beklager virkningen av journalistikk på mennesker i stedet for å beklage selve handlingen som publiseringen representerer. Slik blir beklagelsen mer kryptisk og ansvaret vanskeligere å plassere. Det er ikke tillitvekkende.
Jeg må tilstå at jeg har en viss erfaring med redaksjonelle rettelser, presiseringer og beklagelser. På godt og vondt. Jeg har sikkert også forsvart handlinger som burde vært beklaget. Og jeg har forsøkt å tilsløre feil gjennom utydelige rettelser og beklagelser på mest mulig usynlig måte.
På merkelig vis ser det ut til at mediebransjens yrkesutøvere er utstyrt med en genfeil på dette område. At vi som lever av å synliggjøre andres feil, misliker sterkt å få påpekt våre egne. Det er et spørsmål om journalistisk æresfølelse.
Min første erfaring med dette fenomenet var i begynnelsen av 1980-årene da sjefen min, Andreas Norland, beordret en beklagelse på VGs førsteside: «Unnskyld, Inger Prebensen»
Lød tittelen på førstesiden. Hva vi beklaget var oppslaget «Elskeren kjøpte skip» dagen i forveien. Kåre Valebrokk avslørte at den danske kjæresten til direktør Inger Prebensen i Garantiinstituttet for skip og borerigger var kjøper til et skip som institusjonen solgte rimelig på vegne av den norske stat. Innholdet var ikke feil, men oppslaget var ufint, mente Norland.
Jeg hadde nok dette i tankene da jeg mange år senere lot trykke en beklagelse til kronprinsesse Mette-Marit på VGs førsteside. «Unnskyld, Mette Marit» lød tittelen på toppen, rett over logoen. Saken handlet om det problematiske forholdet mellom kronprinsessen og hennes far.
En annen beklagelse fra minneboken kom tidlig i min redaktørkarriere: Klokken var halv tre om natten og i denne julinatten kjørte jeg bil på ferie nordover i Østerdalen. Den monotone stillheten i bilen ble plutselig brutt av mobiltelefonen:
«Det er politiadjutant Julie Møller ved Oslo politikammer. Vi har en kar her som sier at han handlet under ditt ansvar da han ble pågrepet med en kanne bensin og fyrtøy ved Ormøya kirke i natt …».
Ferievikarene i VG-redaksjonen hadde fått det for seg at man skulle teste beredskapen ved den populære kirken etter flere påsatte kirkebranner. Reportasjeturen hadde skremt opp et helt nabolag på Ormøya.
Jeg kjente ikke til dette, og ba politiet ta kontakt med min stedfortreder, nyhetsredaktør Torry Pedersen. Men pågripelsen vakte stor oppsikt og nyhetsredaktøren fikk jobben med å fremføre beklagelsen i mitt feriefravær. Aftenpostens Aftennummer vinklet det hele presist under den megetsigende tittelen: «Sorry Pedersen».
Hendelsen minner meg om hvor viktig synligheten til mediets ansvarlige redaktør er i forbindelse med beklagelser av presseetiske overtramp. I likhet med kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen befant jeg meg på ferie da tabben ble begått, men skulle ha sørget for at unnskyldningen bar mitt navn. At beklagelsen kommer fra den øverste redaksjonelle leder sender et tydeligere signal internt og eksternt og det er dessuten mer i samsvar med publikums forventning.
Kringkastingssjefen er ikke ofte så synlig når tabbene begås i NRK. Det er en tendens til at lederansvaret skyves nedover i organisasjonen.
Rett nok kom Thor Gjermund Eriksen på banen en ukes tid etter NRKs beklagelse. Han følte nok et behov for det. Men i et intervju med Aftenposten gjør kringkastingssjefen igjen «jødesvin»-saken til et spørsmål om ytringsrommet for satire her til lands. Det kan hende det skjer igjen, sier han om tabben.
Tidsfaktoren er altså av stor betydning når det gjelder innrømmelse og beklagelse av presseetiske overtramp. VGs ansvarlige redaktør, Gard Steiro, må antakelig ha pådratt seg liggesår etter de gjentatte beklagelser av den såkalte «dansevideo»-saken om Trond Giske.
Avisen har dessuten publisert en omfattende granskingsrapport med beskrivelser om alt som gikk galt i redaksjonen ved behandlingen av Sofie som kilde. Problemet er at VG også her kom lovlig seint på banen med unnskyldningen.
«Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig», heter det i punkt 4.13 i Vær varsom-plakaten. Pressens Faglige Utvalg (PFU) har ved flere anledninger de senere år kritisert mediene for å være for seint ute med sine beklagelser. Nå skal PFU behandle klager både mot VGs «dansevideo»-sak (28. august) og NRKs «jødesvin»-sketsj. Det gir utvalget en ny anledning til å si noe om feilretting og beklagelser. NRK er også tidligere felt av PFU for å ha brukt for lang tid i slike saker.
PFU har tidligere understreket at rettelser/beklagelser vil øke mediets troverdighet. Derfor skal det heller ikke være nødvendig å be om en korrigering når redaksjonen allerede er klar over at man har begått en feil.
Endelig er det også krav om at rettelser/beklagelser publiseres på alle plattformer og på en måte som er synlig. En rettelse skal stå i rimelig forhold til oppslagets størrelse og plassering. Den må få en viss oppmerksomhet hvis den skal ha noen hensikt, mener PFU.
Aftenposten innledet årets valgkampdekning med en kjempeblemme på førstesiden da avisen advarte (!) mot at et byrådsskifte i hovedstaden ville koste en case-familie 46 000 kroner i økte utgifter for plass i aktivitetsskolen. Det ble raskt påpekt at vinklingen inneholdt feil og at vesentlig informasjon var utelatt fra fremstillingen. Dagen etter kunne vi lese en liten enspalters notis inne i avisen under tittelen «Aftenposten korrigerer», med kryptiske formuleringer og helt uten noen beklagelse av den forholdsvis graverende feilen.
Det er ikke så lett å si unnskyld.
Kunsten å si unnskyld
- Feil og overtramp bør rettes/beklages snarest mulig. Det betyr raskt.
- Rettelser/beklagelser bør komme uoppfordret.
- Beklagelser skal utformes presist, med beskrivelse av feil og årsakssammenheng
- Beklagelse av publisering bør skje uforbeholdent.
- Beklagelsen må være synlig og stå i rimelig forhold til opprinnelig presentasjon av saken.
- Beklagelser bør komme fra ansvarlig redaktør.
