Ingen fred for Olsen

Første nyttårsdag kom Fred. Olsen i skade for å rygge på en tre-åring i nabolaget på Vinderen. Han ble siktet for uaktsom kjøring og fratatt førerkortet inntil videre. Heldigvis står det etter forholdene bra til med tre-åringen, som raskt ble hentet på stedet av ambulanse.

Spørsmålet som gjenstår er om 91-åringen fortjente all omtalen med navn og bilde i mediene, store oppslag i NRK Dagsrevyen og VG?

Vesentlighets-kriteriet

Nei, mener en tidligere statssekretær for Fremskrittspartiet, som nå livnærer seg på å gi PR-råd til den som vil betale for slikt. Det var unødvendig å identifisere Olsen. Saken er ikke vesentlig nok.

Mange vil nok hevde at det såkalte «vesentlighetskriteriet» forlot journalistikken for flere år siden. Likevel er det fremdeles nok av synsere der ute som skyver dette kriteriet foran seg i et forsøk på å stanse offentlig omtale av ting de ikke liker.

«Vesentlighetskriteriet» var et elitestyrt begrep for å regulere innholdet i mediene. I dag er det oftere graden av folkelig engasjement som styrer hva mediene opplever som vesentlig. Og medienes viktigste oppgave er som kjent å fortelle om det som skjer i samfunnet og stille de nødvendige kritiske spørsmål.

Hendelsen på Vinderen er kanskje egnet til å vekke liv i et par trafikale problemstillinger, som f. eks. hvor lenge skal folk kunne få beholde førerkortet? Bør det innføres en øvre aldersgrense slik vi også har nedre aldersgrenser for førerkort? Kan det være slik at legene lar folk som Fred. Olsen og Olav Thon (96) få beholde førerkort lengre enn vanlige, «dødelige» sjåfører? 

Det er presseetikken som definerer om Fred. Olsen skal identifiseres eller ikke. Kan det være slik at terskelen for å identifisere kjente personer er lavere enn for de ukjente? Er det i tilfelle rettferdig?

Maner til varsomhet

Generelt maner Vær Varsom-plakaten til varsomhet med å identifisere personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Det gjelder i særdeleshet på et tidlig tidspunkt i etterforskningen. Den viktigste setningen i VVP pkt. 4,7 er imidlertid denne: «Identifisering må være begrunnet i et berettiget informasjonsbehov».

Men hva er «et berettiget informasjonsbehov»? Finnes det noen objektiv definisjon av dette? 

I de etterfølgende ledd i plakaten nevnes følgende kriterier: Overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer. Alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger. Når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales. Der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

I Fred. Olsens tilfelle må vel spørsmålet om samfunnsrolle bli avgjørende. Her står intet om kjendisfaktor, men kjente mennesker omtales jo gjerne som rollemodeller i vårt samfunn.

PFU med prinsipputtalelse

En utdypning av kriteriene for identifisering i straffesaker finner vi i en prinsipputtalelse fra Pressens Faglige Utvalg i 1992. Her slås det fast at pressen plikter å tenke gjennom hvilke forhold som taler for eller mot identifisering. Et såkalt «berettiget informasjonskrav» må begrunnes i allmennhetens behov for å vite hvem personen er. Her sliter nok redaktørene i både NRK og VG med begrunnelsen.

På den annen side slår PFU også fast at strafferammen for en kriminell handling eller forseelse ikke alene skal være avgjørende for identifisering eller ikke.

Personer i betrodde offentlige eller private stillinger eller verv må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i straffbare forhold av betydning for utøvelsen av stillingen eller vervet.

Det er også vesentlig om forholdet har samfunnsmessige konsekvenser, fremgår det av PFUs prinsipputtalelse.

Offentlig person = kjent person?

Men også her sliter redaktørene med å finne en god begrunnelse. Det er nemlig ikke slik at «offentlig person» er lik «kjent person». Og i denne saken er vel Fred. Olsen mer en «kjent person» enn «offentlig person»?

Under enhver omstendighet er det interessevekkende sak, hvor interessen er proporsjonalt stigende med graden av identifisering. Slik er det med politikere (lovgivere) som blir tatt for råkjøring. Petter Northugs fyllekjøring kunne sies å få betydning for ham som idrettsutøver.

Når Johannes Høstflot Klæbo mister lappen og får betinget fengselsstraff for vettløs adferd i trafikken har det også innvirkning på hans rolle som forbilde for barn og unge.

Svaret er «journalistikk»

Så hvordan kommer man rundt alle disse presseetiske stengsler for identifisering av kjente personer i klammeri med loven?

Svaret på spørsmålet er «gjennom journalistikk».  Journalistens rolle er å stille spørsmål. Om en bekreftelse. Om en kommentar. Det fikk Fred. Olsen til å sende ut en uttalelse om hvor uendelig trist han syntes det var at tre-åringen ble utsatt for en slik ulykke. Dermed medvirket han også selv til identifiseringen.

Fred. Olsen har i en årrekke vært i hovedeier i Dagens Næringsliv, et medium som ikke går av veien for å navngi siktede personer. Det kan avisen trygt gjøre ettersom innholdet i siktelser er en offentlig sak i Norge. 

Derfor er det merkelig at politiet i Oslo nekter å oppgi hvem som er siktet i en sak som dette.

Det bør ikke være slik at skjønnsmessige vurderinger hos enkelte politifolk avgjør hvilke rettmessige opplysninger som skal komme offentligheten til kunnskap i saker som dette.

Kanskje er den egnet til å utløse en ny debatt om øvre aldersgrenser for bilførere. Ifølge Statens Vegvesen er det mer enn 20 000 personer over 90 år med førerkort i Norge. I Storbritannia er det mer enn 100 000, og i fjor ble det stor offentlig ståhei da prins Philip, Hertugen av Edinburgh, satte seg bak rattet i en Range Rover og kolliderte med en annen bil utenfor Sandringham slott. En kvinne ble skadet i ulykken.

Den 97 år gamle dronning-gemalen slapp tiltale da han leverte inn sitt førerkort for godt – frivillig.

• LES OGSÅ: Flere medier identifiserte skipsreder etter påkjørsel. Det får tidligere Frp-statssekretær til å reagere