VGs dekning av Trond Giskes dans på Bar Vulkan i Oslo i februar, har bidratt til å svekke publikums tillit til avisas politiske journalistikk – og til tradisjonelle medier generelt.
Denne tilliten kan mediene bare vinne igjen ved å vise seg den verdig. Det gjør de først og fremst ved å lage kvalitetsjournalistikk som publikum ikke har grunn til å tvile på.
Å legge seg flat, beklage og rette opp feil hjelper også. Forsøk på å forklare eller forsvare hvorfor journalistikken iblant ikke er tillitvekkende, hjelper lite eller ingen ting.
Det er som når togselskapet forklarer og forsvarer en avlyst avgang med «signalfeil». Publikum forventer at tog skal gå i rute, og mister troen på toget når det ofte er forsinket.
Publikum forventer også at journalistikk skal være sannferdig. Når den ikke er det, må alle forsøk på å forvare eller forklare, hvis de skal virke, vekke tillit hos publikum.
Derfor er det lurt å teste ut argumentene på et vanlig publikum, før de framføres i offentligheten. Ta en tur på gata, for eksempel, og si det du tenker å skrive til dem du møter der.
Jeg vet ikke hvordan tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen tenker og skriver, men la oss late som om han gikk ut på gata med en formulering fra sin siste kommentar i Medier24.
Olufsen: - Jeg har i min lange karriere som journalist og redaktør ikke sett eksempler på ren fabrikasjon av uttalelser i saker om dette, og har derfor vanskelig for å tro at dette er skjedd her.
Mann i gata: - Hæ? Ikke fabrikkert? Men hun som dansa med Giske sa jo aldri det journalisten i VG skrev at hun sa, at det ble «litt mye» av Giske. Så den uttalelsen har journalisten fabrikkert.
Olufsen: - Poenget her er at premissene for samtalen ikke var tilstrekkelig klare på forhånd. Her snakker vi nok om heller om et eksempel på dårlig omforming av meningsinnhold til sitat.
Mann i gata: - Omforming av meningsinnhold? At hun mente det ble «litt mye», og at journalisten bare hjalp henne med å formulere det hun egentlig mente, men ikke uttalte? For noe tøv.
Og der gikk mannen i gata. Olufsen rakk ikke å si at «det skulle være uakseptabelt å fremstille et referat av meningsinnhold som et korrekt sitat», som han også mener.
Hvis han leser dette – mannen i gata, altså – så skal han vite dette: Det er faktisk, som Olufsen skriver, en «særnorsk pressepraksis» å ikke sitere intervjuobjekter ordrett.
Journalister skriver om, kutter og pynter på sitater, slik at de blir lettere å lese, og passer bedre til saken. Så lenge «meningsinnholdet» er det samme, er det liksom greit.
Derfor holder pressefolk seg også med en egen definisjon av «fabrikkerte sitater». De skal være fullstendig oppdiktet, tatt ut av løse lufta og i strid med «meningsinnholdet».
Når slike definisjoner framføres i sola, sprekker de. Mannen i gata mener at hvis Sofie ikke sa «så ble det litt mye» om dansingen med Giske, så har VG fabrikkert denne uttalelsen.
Jeg er enig med mannen i gata. Det tror jeg Bernt Olufsen også er, når han tenker seg om. Vi håper i alle fall begge at Omdal-utvalget gjør slutt på den særnorske praksisen.
Så går vi en tur ut på gata igjen, denne gangen med Fædrelandsvennens redaktør Eivind Ljøstad. Han skal framføre noen argumenter fra sin kommentar om VG i Medier24.
Ljøstad: - Giske-saken? Det var jakten på det man trodde var en oppsiktsvekkende nyhet. Og hva slår inn i VGs redaksjon da? Skarvøy var på saken, og vet at det er én ting som gjelder: Få saken først.
Mann i gata: - Ja, og det er jo problemet, ikke sant? Det er så viktig å være først, at andre hensyn blir underordnet. Hadde VG ventet litt, og sjekket bedre, ville de sett at de hadde en helt annen sak.
Der stopper samtalen. Ljøstad blir svar skyldig. For det var jo ikke slik han mente det. Ikke som kritikk av VG. Nei, tvert imot, heller som en forklaring på hvordan det er.
«Alle som har jobbet mer enn ett minutt i en avisredaksjon», skriver Ljøstad, vet hvordan det er. Han glemmer åpenbart å tenke på om publikum er enig i at det skal være slik.
Mennene og kvinnene i gata, og i de tusen hjem, vil heller at det mediene forteller er sant, enn at de forteller det fort. Dette er selvsagt Ljøstad enig i, når han tenker seg om.
Men han glemmer å tenke seg om, tror jeg, i hvert fall å tenke på publikum. Han skriver bare fra sitt eget perspektiv, som redaktør og god bekjent av VGs Gard Steiro.
- Du har ikke testet argumentet, hvis tror at «de skal ha saken først» fungerer som forklaring i VG Giske-sak.
Olufsen tenker dessverre også fra sitt redaktørperspektiv, når han i en ellers god analyse av den fatale saken, skriver om «dårlig omforming av meningsinnhold til sitater».
- Du skal være sterkt preget av intern presselogikk, hvis du argumenterer mot at VGs sitat fra Sofie var fabrikkert.
Publikum, som mediene trenger tillit hos, følger ikke den interne presselogikken. Publikum kaller et åpenbart feilaktig sitat for «fabrikkert», og bryr seg ikke om VG var først med det.
Nei, her står nok Kjetil Rolness nærmere den folkelige oppfatningen av Giske-saken, når han – også i en kommentar i Medier24 - raljerer med Ljøstads hyllest til VG og Steiro.
Verken Olufsen eller Ljøstad argumenterer mot PFUs kjennelse i saken, der VG ble felt for sju brudd på fem punkter i Vær Varsom-plakaten. De er enige i at VG brøt presseetikken.
Men de bidrar på hvert sitt vis – Ljøstad mer enn Olufsen – til å forklare VG-saken med at det skjer feil i journalistikken, dessverre, men nå gjelder det å komme seg videre.
Det er som å høre togselskapet skylde på signalfeil for enda en avlyst avgang, men at de jobber med saken. Det er sikkert sant, men det bidrar ikke stort til å øke publikums tillit.
Det eneste som hjelper, er å sørge for at det ikke skjer igjen.
