Skrapte over 100.000 dødsannonser: – Trodde nesten ikke det vi så

Denne høsten har Dagbladet publisert en rekke artikler i serien «De døde alene».

Ideen kom etter journalist Bernt Jakob Oksnes så et leserinnlegg i Fredriksstad Blad. Der var en styreleder i et borettslag kritisk til kommunen etter at tre hadde dødd alene og blitt liggende uoppdaget i en kommunal bolig.

–Det slo oss, at hvis dette skjer tre ganger i den samme blokka i Fredrikstad, hvor ofte skjer dette på nasjonal basis?, sier Oksnes og fortsetter:

– Hypotesen var at dette skjer ofte enn vi skulle tro. Og det fikk vi i høyeste grad bekreftet etter hvert.

Fikk kun løpenummer

Derfra startet arbeidet, hvor han søkte innsyn hos alle landets tolv politidistrikt. Spørsmålet var hvor mange som ligger døde i over tre uker.

– Vi fikk avslag på avslag. Det var ikke sjans og ikke mulighet til å få noe innsikt i det, fordi de ikke hadde kontroll, sier Oksnes.

Journalist Caroline Drefvelin, reportasjeleder Siri Gedde-Dahl og utvikler Ola Strømman ble også koblet på prosjektet. De har fått pengestøtte av Dagbladets stiftelse for å kunne grave i tematikken.

Kun politiet i Oslo ville i første omgang hjelpe med å manuelt hente ut informasjon, forteller de. 

Da fikk de løpenummer med antatt dødsdato, funndato og kjønn. Men ikke noe om bakgrunnen, navn eller adresser på personene.

Etter hvert fulgte Trøndelag-politiet etter. 

Så på dødsannonser

For å finne ut hvem som var bak hvert løpenummer, gikk de manuelt gjennom minnesider og dødsannonser for å sammenligne dødsdatoene.

– Det var viktig for oss å finne identitet til menneskene – for å starte på jobben med å finne ut om noen hadde blitt forsømt og sviktet på veien, før de ble liggende døde, sier Oksnes.

Så startet Ola Strømman en annen organiseringsjobb: Han skrapte 146.000 dødsannonser og minnesider for all informasjon. Så koblet han sammen dødsdato, seremonidato og innrykksdato for annonsen.

Det ble igjen sammenlignet med dataene og informasjonen de allerede hadde jobbet fram og de begynte å forstå hvilken person som var bak de anonymiserte løpenumrene.

I tillegg til dødsfallene i politiets dokumenter ble det funnet mange ukjente dødsfall i sammenstillingen. Alle dødsfall med tilsynelatende lang liggetid ble kjørt mot folkeregisteret.

Da kunne de søke opp adresser – som ga dem nye sjokk. De kjørte også adresselista mot lister over kjente omsorgsboliger.

–Vi trodde nesten ikke det vi så. Det viste jo adresser på omsorgsboliger på en del av disse folkene.

Laget egen oversikt

I etterkant har de fortsatt innsynsarbeidet, og fått mer innsyn hos politiet i en rekke enkeltsaker. De har også samlet informasjon fra helseforetak, begravelsesbyrå, gravplassetater, bostyrere og andre offentlige instanser.

Oksnes beskriver innsyns- og metodejobbingen opp mot rettsmedisinske avdelinger som det mest omfattende.

Til sammen har de kartlagt over 451 dødsfall, og laget flere saker med detaljer om hva som skjedde før og etter en del av personene døde.

Journalist og reportasjeleder Siri Gedde-Dahl sier arbeidet med dette prosjektet har vært annerledes enn å jobbe med enkeltsaker.

– Forskjellen her er at det er mer systematisk. At man prøver å lage et register over hele landet, og så se på en del hull i systemet.

De har samlet 205 dødsfall hvor personen har ligget død over tre uker i en egen database. Her har de alder, kjønn, dødsårsak, boligtype, helsehistorikk og hva som gjorde at den døde ble funnet.

Registeret de har laget er unikt i Norge, sier de. 

Anonymiserte

En annen utfordring var å få innsyn i helseopplysninger til noen som er død. Selv i saker med godkjenning fra pårørende fikk de ikke alltid ut informasjon.

– Vi mener jo at det er et stort problem for rettssikkerheten, at taushetsplikten står så sterkt, at det blir helt umulig for journalister å ettergå historien til folk som har ligget døde, sier Caroline Drefvelin.

Hun sier prosjektet handler om mer enn bare død.

– Dette her handler jo ikke bare om folk som ligger døde alene, det handler om det livet de levde før de døde. Og det er jo det som ofte er så kritikkverdig, at de blir sviktet totalt før de dør, fordi de av ulike grunner ikke får noe hjelp, sier hun. 

Sakene har også ført med seg en del presseetiske dilemma. Flertallet av sakene er anonymisert.

– I noen tilfeller har vi bare brukt fornavn, slik som i Svein-saken, den første store saken. Da har vi brukt riktig fornavn, sier Gedde-Dahl.

I den saken hadde de god kontakt med de pårørende, forteller hun. I mange av sakene har ikke den avdøde hatt noen pårørende i det hele tatt.

– Da får vi ingen fullmakt og heller ingen informasjon fra bydel eller kommune. Det er en utfordring for rettssikkerheten til avdøde, legger hun til.

Skal undersøkes

Rundt 30 saker er publisert, mens andre kommer etter hvert. 

De har blant annet funnet mennesker som har ligget døde og uoppdaget i månedsvis i sine hjem – selv med hjemmesykepleien innom uten å oppdage den døde. Eller døde mennesker som har ligget i uker og måneder på sykehjem og i omsorgsboliger.

Nå skal statsforvalteren undersøke noen av sakene de har funnet. 

De har også fått beskjed fra Oslo-politiet om at de vil gå inn i alle de 27 sakene Dagbladet har sett på i dette prosjektet, og ha lavere terskel for å se på slike saker i fremtida.

Politiet legger vekk saker når det ikke er skjedd noe kriminelt knyttet til selve dødsfallet. Journalistene mener det er flere lovverk man kan se på.

– Har de fått den hjelpen de skal ha? Er det en forsvarlig helsehjelp? Har de fått den nødvendige helsehjelpen? Det blir ikke sett på, sier Oksnes.

Flere er forferdet

De har måttet jobbe for å ha en profesjonell distanse til alle historiene de har nøstet fram – både i form av detaljer fra obduksjonsrapporter, men også frustrasjonen og tristheten i situasjonene.

– Så får man håpe at vi på en eller annen måte kan utgjøre en forskjell for folk der ute, sier utvikler Strømman.

Oksnes sier de har måttet ha en blanding av medfølelse og profesjonalitet. De har møtt flere kilder som har blitt forferdet over det journalistene har funnet.

Mange av de døde personene de har funnet gjennom arbeidet har vært sårbare mens de levde. Derfor har det føltes viktig ut å fortelle historiene.

– Disse folkene har ingen. De blir totalt glemt, og er i mange tilfellet sviktet av det offentlige.