Bernt Hagtvets angst, panikk og svartsyn for nettdebattene. Var alt så mye bedre før?
SØNDAGSPOSTEN: «En gjørmekanal som umuliggjør rasjonell meningsdannelse», mener Bernt Hagtvet. Han bør kanskje lese mer i sosiale medier, og mindre Dostojevskij.
PROFESSOR BERNT HAGTVET var gjest hos Ole Torp i NRK tirsdag.
Programmet var i 27 minutter og 30 sekunder en fornøyelse; en oppvisning hvor en våken og forberedt intervjuer åpnet for kloke betraktninger om islamisme og andre ismer fra en velopplagt Bernt Hagtvet.
Vi var mange som lærte mye om et tema hvor professoren er på hjemmebane.
Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.
Det er klart for avrunding, og Hagtvet ønsker til slutt å tilkjennegi hvordan han ser på utviklingen av nettmediene.
Jo, han erkjenner at nettet representerer en demokratisk vinning, men så smeller han til:
- Nettet er samtidig en gjørmekanal som umuliggjør rasjonell opinionsdannelse.
Hagtvets uttalelse tilhører den forfallshistoriske tradisjon innenfor mediekritikk.
Nye medier har alltid avlet angst, panikk og svartsyn.
Slik var det da filmen, tegneseriene, radioen, fjernsynet, videokassettene, satellittene og for litt siden internett ble introdusert.
- Fjernsyn vil gi oss bare jazz og boksing, sa Arnulf Øverland for over 60 år siden.
Han likte ikke det som var i ferd med å komme.
MEDIEPESSIMISMEN og -frykten er klassisk ledsaget av den oppfatning at den offentlige samtalen hadde en høyere kvalitet og ble ført i mer siviliserte rammer tidligere.
Det er en tvilsom posisjon, og den overser det faktum at aldri har mulighetene for debatt, informasjonsspredning og samtale vært bedre enn nå.
Ytringsmulighetene er demokratisert til det ugjenkjennelige, og det er lite konstruktivt når mediekritikere drømmer seg tilbake til den tid da debatten ble ført i salongene og avisens debattspalter, begge steder lukkete fora for velutdannete voksne menn fra de kondisjonerte klasser.
Folk flest måtte ta til takke med samtalen på kirkebakken og kaikanten, ved vannposten og i landhandleriet. Rekkevidden var begrenset.
SOM AVISEN, tegneserien eller filmen kan også nettet fylles av både godt og ondt, høyt og lavt, sant og usant, verdifullt og verdiløst.
Vi er mange som er kritiske til sider ved nettdebatten, som gir oss selv smekker over fingrene når vi kaster bort tid på tøv og tant i nettavisene eller sosiale medier, og som rister på hodet av det trollene kan riste av seg.
Vi kan også være kritiske til hvordan mektige markedsaktører som Facebook fester skruen om måten nyheter og kommentarer skal formidles på.
Men derfra er spranget stort til å slå fast at nettet er en gjørmekanal som umuliggjør rasjonell opinionsdannelse.
Nettet gir noen hver bedre muligheter enn noen gang til å delta i debatter om hvilket som helst tema og på det nivå man skulle ønske.
Internett er fremste arenaen, det viktigste forumet, den største kanalen for samtale og meningsutveksling i vår tid.
DET GÅR AN å ta avstand fra muligheten til å delta i samtalen på nett, eller man kan kritisk-konstruktivt bidra til å gjøre kanalen bedre.
Journalistikk-professor Jeff Jarvis tilhører den sistnevnte kategorien. På WAN-Ifra-bloggen drøfter han hvordan mediehusene skal kunne vinne vei i en tid da de multinasjonale IT-foretakene får mer makt.
Jarvis skriver:
I absolutely think we need to deal with platforms. Yes, we are going to disagree about things. Facebook’s first goal is to connect people and keep them entertained, not informed.
We have different missions but that does not mean they are not compatible, it’s just different priorities.
Google’s mission is to organize the world’s information and make them available. That certainly should be compatible with our mission. If we get past the misunderstanding, there are many things of mutual interest.
Så kjære annonsører og markedsførere, ønsker dere å være med å finansiere de som kun kapitaliserer på selveksponering, dataspill og hodeløs underholdning – eller vil dere bidra til økt kunnskap, debatt, kulturformidling og meningsmangfold?
I EN ARTIKKEL om forskning på medie- og dataspillvold er professor Anne Gjelsvik forbauset at noen som forsker på opplevelsen av dataspill faktisk aldri har spilt selv.
Hvordan opptrer Bernt Hagtvet i sosiale medier som Facebook og Twitter?
Professoren opptrer ikke der, med mindre han er der under pseudonym.
- Hvorfor lese nettdebatter når man ikke har lest ferdig Dostojevskij?
Det er et skvært standpunkt, men jeg tror ikke utsikten og innsikten fra St. Petersburg for 150 år siden er den beste inngangen til å vurdere det potensial internett gir for en rasjonell meningsdannelse.
KILDER:
Anne Gjelsvik: Vi må snakke om vold.Norsk medietidsskrift 4/2012
