Nå får Gard Steiro og Lars Joakim Skarvøy føle hvordan Trond Giske hadde det

• TRYGVE AAS OLSEN, fagmedarbeider på Institutt for Journalistikk

Jeg mener også at VGs dekning av Giskes dans på Vulkan Bar må få konsekvenser. Men jeg står ikke i flokken og tuter med ulvene. 

Journalister er flokkdyr. Når de jager sammen – som ulver, løver og spekkhoggere – går de helst etter skadde og svake bytter.

Nå er det VG. Avisen ligger nede med omdømmeskade. Sjefredaktøren beklager og beklager, men flokken bare glefser tilbake.

I desember 2017 var det Trond Giske, hardt svekket av varsler om seksuell trakassering. Han beklaget også, men det hjalp ikke.

Flokkdyr elsker beklagelser. De er bevis for at byttet er skyldig, og kan tas. Beklagelser gir jegerne et moralsk overtak i tillegg.

Akkurat om Giske, blir Steiro og journalist Lars Joakim Skarvøy nå angrepet fra alle kanter, og forlatt av kolleger og venner.

Ikke bare forlatt. Kollegene vender seg mot dem: Fy for skam! Tenk å skrive feil med vilje! Og vente flere uker med å beklage!

Sånn er det å være jaget av ulver, løver og spekkhoggere. Når de får tak i deg, er ikke din egen flokk der for å forsvare deg.

Dette har nå Steiro og Skarvøy fått erfare – de som inntil nylig jaget selv, bet seg fast i buksebeinet til Giske, og rev ham ned.

Da er det lett å si: Dette har de jaggu fortjent! For VGs journalistikk ledes av samme logikk: Misbruker du makt, fortjener du å falle.

Men hvem skal avgjøre om maktmisbruket er alvorlig nok til at «noen må gå»? Svært ofte er det mediene, og svært ofte i flokk.

Flokkdyr ser på byttet sitt med samme blikk. Ingen bryter ut og sier: Hei, vi kan ikke ta han der, han har ikke gjort noe galt.

Spørsmålet er: Må det være slik? Må journalister jage i flokk? Er det helt utenkelig at noen av dem kunne forsvare VG?

Eller, om ikke forsvare VG, så se saken fra en annen vinkel. For eksempel rette blikket mot seg selv, og de andre angriperne:

Er det noen som slipper unna? Er det noen som gjemmer seg i flokken og hyler om etikk, som om de selv aldri gjør feil? 

Nettavisens nyhetsredaktør Erik Stephansen, for eksempel, som kritiserte VG for å delta i et politisk spill mot Giske.

• Er det ikke rart å lese innlegg mot politisk samrøre fra en redaktør som ansetter Sylvi Listhaugs propagandist Espen Teigen som journalist, lar ham melde seg inn i Stortingets presselosje og skrive et ukritisk intervju med Kristian Tonning Riise, ikke lenge etter at han deltok i bursdagsfeiringen hans?
• Tre av de siste sakene Nettavisen er felt for i Pressens Faglige Utvalg (PFU), handler om at redaksjonen – uten god grunn – har identifisert personer som er anklaget for kritikkverdige forhold. Redaktørene beklager ingen ting i sine svar til PFU. I en av sakene ble redaksjonen felt for nettopp ikke å beklage feil.

Samrøre mellom politikk og journalistikk, og manglende beklagelser av feil, altså. Det samme som Stephansen nå refser VG for.

Bergensavisens redaktør Sigvald Sveinbjørnsson beskyldte VG for et «svik» som «bør få konsekvenser for flere enn journalisten».

• Bergensavisen ble felt av PFU i januar. Avisen hadde, i strid med god presseskikk, beskrevet hvordan en ung mann ville ta livet sitt. Da han senere gjorde det, skrev avisen det før hans pårørende var varslet. Sveinbjørnsson så ingen etiske problemer. I hans redaktørtid er avisen også felt to ganger for ikke å la kritiserte personer få forsvare seg.

Bør slikt får konsekvenser for flere enn de som skrev sakene? Bør Sveinbjørnsson beklage? Det gjorde han ikke i sine svar til PFU. 

Politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys beskyldte også VG for «svik», og «en alvorlig trussel mot rettssikkerheten». Intet mindre.

• I fjor høst ble Fjellheim felt i PFU for brudd på god presseskikk i kommentarartikler om Helse Nord. Helseforetaket mente Fjellheim drev kampanjejournalistikk på sviktende faktagrunnlag. Redaktøren innrømmet etter hvert faktafeil i saken, men beklaget dem alt for seint, mente PFU. Det siste ble han også felt for.

Anklager om kampanjejournalistikk, faktiske feil og altfor sein til å beklage. Ligner ikke det på…? Jo, det er akkurat det samme VG anklages for.

Aftenposten krevde også «konsekvenser … for sjefredaktør Steiro» fordi saken var så stor at «den rammer tilliten til mediene».

• Både i 2017 og i 2018 ble Aftenposten felt av PFU for å blande journalistikk og kommers. Det er strenge regler mot dette i Vær varsom-plakaten, nettopp for å verne om tilliten til mediene. Aftenposten nektet for at avisen hadde gjort noe galt. Den ene klageren «må ha misforstått», skrev avisen til PFU.

«Sjefredaktøren … har ansvaret», skrev Aftenposten. Hvordan tok Espen Egil Hansen ansvar for å ha brutt ned tilliten til mediene?

Dobbeltmoralen til tross: Det er fint at Nettavisen, Bergensavisen, Nordlys og Aftenposten er kritiske når VG gjør det VG nå har gjort.

Men hvis de mener alvor med mediekritikken, må de også kunne ta selvkritikk. Hver eneste dag, når de små overtrampene begås.

De feilene som feies under teppet. Hvis ikke de tas på like stort alvor, kommer ingen ting til å forandres. Det blir akkurat som før:

Antall klager til PFU vil fortsette å øke, som i fjor. Hver gang utvalget har møte vil noen bli felt for brudd på god presseskikk.

Noen journalister vil ha feilsitert, andre vil ha strukket saken for langt, noen vil ha glemt å la kritiserte personer få forsvare seg.

Men selv i saker der Vær varsom-plakaten åpenbart er brutt, vil redaktørene blånekte, og skrive lange forsvarstaler til PFU.

Når de så blir felt, vil de publisere utvalgets kjennelse – som de er forpliktet til – men svært få av dem, om noen, vil beklage.

Likevel vil de ikke få resten av pressen halsende etter seg, bli beskyldt for å ha satt journalistikken i vanry, og bedt om å gå av.

Med mindre offeret, den de har opptrådt uetisk overfor, er en maktperson. En Trond Giske, med ressurser til å forsvare seg.

Vanlige folk, derimot, som familien til en selvmorder eller en minoritetskvinne anklaget for vold. Nei, hvem bryr seg vel om vanlige folk?

Det måtte i så fall være VG, avisa bak Tolga-saken og Tysfjord-saken.