Øyulf Hjertenes, sjefredaktør i Bergens Tidende.
Gard L. Michalsen
- Landet trenger denne bråkete og plagsomme stemmen, skriver Øyulf Hjertenes. I dag fyller Bergens Tidende 150 år
- Avisens ambisjon er å være vestlendingens leirbål også i årene som kommer, sier Hjertenes.
Denne artikkelen er over to år gammel.
2. januar 1868 kom Bergens Tidende ut for første gang, og 150-årsjubileet skal markeres i år. Markeringen tjuvstartet i fjor med lanseringen av en bok ført i pennen av Gudmund Skjeldal, om avisens historie.
Og tirsdag markerer dagens sjefredaktør Øyulf Hjertenes jubileet med en kommentar - som tydelig plasserer avisen på kartet - ikke bare som en del av avishistorien, men også historien til hele Vestlandet.
- I dag er det 150 år siden boktrykker Johan Wilhelm Eide ga ut den første utgaven av Bergens Tidende. Eides ambisjon var å bidra til dannelse, opplysning og ikke minst til maktbalanse mellom landsdelene, skriver Hjertenes.
Han siterer selv fra den nevnte boka «Vestover - Bergens Tidende i 150 år»:
«Når byen og stiftet ikkje hadde noka stemme eller samtale, då fall Vestlandet gjennom når resten av pressa i Norge diskuterte politiske og kommunikasjonsmessige spørsmål. I desse større samanhengane, der ein ofte fann løysingane for heile landet, var ikkje Bergen og omlandet representert.»
På det meste solgte avisen over 100.000 aviser om dagen. Papiravisen er langt mindre i dag, men med digitale kanaler når BT i dag nær 300.000 hver dag. Og avisen har fått 15.000 flere abonnenter på tre år.
Det gjør Hjertenes optimistisk på avisens vegne.
Tidene er nye, men oppgaven den samme:
Denne kakofonien som kalles Vestlandet, er en sta, stolt og trassig landsdel som ikke er plaget av angst for autoriteter. Nå når oljealderen er på hell, og Norge må gjøre tøffe prioriteringer, trenger landet denne høylytte og plagsomme stemmen mer enn noen gang.
Det er Bergens Tidendes oppgave å bidra til at stemmen blir hørt.
