Om BT-sjefen blar i egen avis, vil han finne mange medarbeidere som også tar på seg kommersielle oppdrag

• Håvard Nyhus, forhenværende kommentator og kritiker i Bergens Tidende

6. januar skriver Øyulf Hjertenes, sjefredaktør i BT, et tilsvar til meg hos Medier24, etter at jeg samme dag gikk ut med historien om hvordan jeg ble avskjediget på dagen fra Bergens Tidende. 

I stedet for å gå inn på de arbeidsrettslige og prinsipielle sidene ved saken, insinuerer han at jeg forsøker å føre offentligheten bak lyset når jeg beskriver oppdragene for Mediaplanet som «sporadiske». «Det er i beste fall en tildekking av omfanget», mener Hjertenes. Ja vel?

I beste fall vil han kanskje ha en semantisk diskusjon om betydningen av ordet «sporadisk». I åpenhetens navn kan jeg derfor meddele omverdenen at jeg i løpet regnskapsårene 2014 og 2015 fakturerte Mediaplanet for henholdsvis 27.155,- og 16.450,- NOK.

LES OGSÅ: 

• Slik ble jeg avskjediget på dagen fra Bergens Tidende, uten mulighet til å rette meg etter retningslinjer jeg aldri ble gjort kjent med
• - Hvis norske medier skal følge Bergens Tidendes nye policy, går det ikke an å leve av å være frilanser i Norge 

Hjertenes forklarer oppsigelsen med Vær varsom-plakaten.

Til grunn legger han en forståelse av VVP 2.2 som kategorisk utelukker all befatning med alle former for innholdsmarkedsføring. Nå er det naturligvis redaktørens privilegium å tolke de etiske retningslinjene så strengt han måtte ønske, men faktum er at denne lesningen ikke rimer med avisens egen praksis. 

«Er det mulig å jobbe med journalistikk og reklame samtidig?», spør Hjertenes. «Svaret på det er nei, i hvert fall her i Bergens Tidende.»

Men det er beviselig feil. Om redaktøren blar i sin egen avis, vil han finne en rekke medarbeidere som også tar på seg kommersielle oppdrag, og slik skaper seg et levebrød. Det være seg fotografen som tar noen reklamefoto på si, eller den offentlige kommunikasjonsarbeideren som er kulturskribent på kveldstid.

Slik er betingelsene norske skribenter, kritikere og fotografer lever under. Dette vet Hjertenes utmerket godt; han står midt oppi den samme kampen for tilværelsen.

Videre skriver Hjertenes at jeg «savner innføring» i Vær varsom-plakaten. Mon det. Sist jeg sjekket var VVP journaliststandens eget selvjustisorgan, og ikke til for å regulere ansettelsesforhold.

Langt mindre står den over Arbeidsmiljøloven.

Når hendte det sist at en journalist som brøt VVP ble avskjediget?

Avslutningsvis velger sjefredaktøren å gå løs på min «integritet» og «troverdighet», som jeg angivelig ikke er i stand til å ta hånd om, men «ødelegger». Modige ord når de kommer fra redaktøren som i praksis lot Statoils reklamebyrå disponere BTs facebookside.

Til slutt: Troverdighet er noe som deponeres hos leseren; den er aldri «din» til odel og eie.

Dette er troverdighetens naturlov, og i jakten på nye inntektskilder er derfor mediene dømt til å famle. 

Her finnes svar og praksiser i alle valører – noen gode, noen dårlige, og noen midt imellom. Tre strategier som ikke fungerer er disse:

(1) Å ganske enkelt påberope seg overlegne etiske prinsipper via besvergelser om «vanntette skott».

(2) Å outsource hele troverdighetsspørsmålet til den enkelte medarbeider.

Og (3): Å helt underslå dilemmaene og uklarhetene som finnes i grenselandet mellom journalistikk og betalt innhold.