- Tør du dette, da, lille venn, brumlet han mens jeg gikk mot kontoret. Det var et av mine første oppdrag som fersk økonomi­journalist i BT

• TRINE EILERTSEN, politisk redaktør i Aftenposten. Sjefredaktør i Bergens Tidende fra 2008 til 2012. Teksten er opprinnelig publisert på BT.no.

Skulle det bli Milo eller Blenda? Jeg sto foran hyllen med vaskepulver på Lerøy Mat på Galleriet og grublet, litt sliten i beina etter en dag på jobb. Jeg var gravid i 7. måned. Da merker jeg at en godt voksen dame kommer bort til hyllen, ser meg, lener seg frem, stryker meg over den store magen og sier: «Gu´kor gøy for deg, Trine. Det blir fint med en liten en!».

Jeg hadde aldri sett henne før, men hun var abonnent, kunne hun fortelle. Og som abonnent følte hun at hun kjente meg, og hun brydde seg. Kanskje kalte hun meg «hon der Eilertsen», eller «Trinen». Jeg har hørt, og kost meg med, begge navnene.

Bergenserne er ikke veldig plaget av autoritetsangst, men det kan hende terskelen for å ta kontakt ble enda litt lavere da sjefredaktøren i BT var en kvinne.

Jeg har åpenbart aldri vært i rollen som mann, men det betyr noe at begge kjønn befolker roller som sjefredaktørjobben over tid. Det er en del av en utvikling, der kvinner med stadig større selvfølgelighet inntar roller som – for BTs del – var forbeholdt menn i 140 år.

• LES OGSÅ på BT.no: Fra spesidaler til nettavis - BT gjennom 150 år 

Jeg ble sjefredaktør i BT i 2008, etter å ha jobbet i avisen i åtte år. Mye skjedde i løpet av de årene, både i og utenfor BT.

Jeg husker en av de første jobbene jeg skulle gjøre som fersk økonomijournalist. Jeg skulle intervjue en profilert næringslivsmann på hans kontor i Bergen sentrum. Da jeg kom inn i bygningen sto han utenfor kontoret sitt, på toppen av trappen og gliste.

– Tør du dette, da, lille venn? brumlet han mens jeg gikk oppover.

Da jeg kom inn på det store kontoret hans skjønte jeg hvorfor han spurte. Veggene var tapetsert med midtsidepiker fra alskens pornoblad. Over alt var de, så mange at fotografen ikke kunne ta bilder der. Der skulle jeg sitte og intervjue ham om tall og regnskap.

Jeg lot som ingenting, fotografen lot som ingenting. I dag hadde vi kanskje gjort nettopp det til saken.

Da jeg ble sjefredaktør, var vi kommet så langt at en sjefredaktør i fødselspermisjon heller ikke var unaturlig – selv om det ikke hadde skjedd i en norsk dagsavis før.

Min styreleder Didrik Munch sa det tydelig og greit: «Vi får ikke tak i de beste hvis vi ikke er innstilt på at de kan få barn underveis. Det må vi bare løse».

Avdøde Anne Aasheim, tidligere sjefredaktør i Dagbladet, sa en gang til meg at kvinnene først inntok redaktørstolen da oppvasken skulle tas. Vi kom etter årevis med vekst og fremgang, nyansettelser og høy stemning.

Litt tilfeldig var det jo, men det er ingen tvil om at de første kvinnelige sjefredaktørene i de store avisene fikk noen utfordringer i fanget som våre forgjengere var forskånet for.

Både Aasheim i Dagbladet, Hilde Haugsgjerd i Aftenposten og jeg i BT ble redaktører i en tid der mediebildet og mediemarkedet var i stor endring. Finanskrise, i kombinasjon med smarttelefonens inntog og voldsomme endringer i medievaner, gjorde at inntektene forsvant i høyt tempo.

Jeg gikk i gang med nedbemanning og kostnadskutt første dag på jobb. Det tok i grunnen aldri slutt. Det var runder som gjorde BT i stand til å møte fremtiden, men jeg tror ikke verken kvinnelige eller mannlige ledere kommer ut av slike prosesser på toppen av popularitetskurven.

Noe av det morsomme med å jobbe i et mediehus, er at omverdenen elsker å diskutere det vi gjør, på godt og vondt. Men når vi står i endeløse nedbemanninger og stadig nye kostnadskuttrunder, er det ikke fritt for at diskusjonen av og til blir personlig.

Jeg vil være forsiktig med å slå fast at kritikken ble utløst av at jeg var kvinne, men mistenker at en del av budskapene var forbeholdt kvinnen: Jeg var inkompetent, ødela Bergens Tidende, jeg var sikkert kvotert inn og jobben var for stor for meg.

Jeg var – heldigvis – vant til usaklig kritikk, etter starten som kvinnelig økonomijournalist og etter hvert erfaring fra rollen som en av landets første kvinnelige politiske redaktører.

Da jeg fikk den rollen, kom den mest ødeleggende kritikken og motstanden fra egne kollegaer, som hadde null tro på at en ung kvinne kunne håndtere jobben.

Her sammenfaller mine erfaringer med erfaringene til kvinner i næringslivet, politikken og på andre arenaer. Det har en pris å være først, men det har utvilsomt vært verdt det.

For det finnes jo ingen morsommere by å være sjefredaktør i enn Bergen. Kritikken er knallhard, men ofte nyttig. Varmen er stor, interessen intens, og terskelen for å ta kontakt er lav.

Dessuten har det vært en bonus for meg, hele veien, at særlig unge kvinner har tatt kontakt. «Jeg vil gjøre det du gjør», sa en til meg. «Herlig!», sa jeg, la oss snakke om hva du kan gjøre! Vel vitende om at min generasjon kvinner knapt hadde kommet på å si noe slikt da vi var 21. Vi manglet forbildene.

Nå er forbildene mange, og det er de nye talentene også.

Vi får vel si det så sterkt som at kvinnelige medieledere er kommet for å bli. Akkurat som internett.