Stortingsmeldingen om mediestøtte slår fast at staten også i fremtiden skal bruke betydelige ressurser på å opprettholde en differensiert presse i Norge.
Det er bra at regjeringen viser omsorg for landets redaktørstyrte medier, når falske nyheter og bevisst manipulasjon i sosiale og alternative medier kan true ytringsfriheten og demokratiet.
Kvalitetskontrollert journalistikk er fremdeles en viktig betingelse for en opplyst offentlighet.
I dag er det blant annet aviser med mindre enn 6000 i opplag og såkalte nummer to-aviser og meningsbærende medier som får pressestøtte.
I fremtiden ønsker kulturminister Trine Skei Grande (V) å omfordele støtten til mindre lokalaviser. Dette skal dekke de «hvite flekkene på kartet», som hun sier.
Forslaget gir grunn til bekymring. Lokalavisene er viktige, men har sjelden ressursene som skal til for å drive langsiktig, undersøkende journalistikk.
Distrikts- og regionavisene har redaksjonelle miljøer som kan holde makten ansvarlig over tid. Det er disse mediene som skaper reelt mediemangfold i Norge, som alternativer til de nasjonale og «meningsbærende» mediene i Oslo.
Stortingsmeldingen viser hvor uheldig det er når politikerne skal prioritere en type medier foran andre.
Meldingen ser heller ikke ut til å ta inn over seg medienes store økonomiske utfordringer. De fleste aviser har fremdeles betydelige inntekter fra papirutgaven.
Alt tyder på at opplagene vil falle de neste årene, og da faller også inntektene. At mediene samtidig må investere i kostbar digitalisering, er en krevende øvelse.
I tillegg er regjeringen i ferd med å fremme endringer i postloven.
I dag distribuerer Posten over 170.000 lokalaviser hver dag. Forslaget innebærer å redusere postombæring til til 2,5 dager i uken.
Dette kan ramme lokalavisene i en tid da de trenger betydelige ressurser til å investere i digitalisering.
Det er fornuftig å samle mediestøtten på ett sted. Et uavhengig mediestøtteråd skal forvalte ordningen, og sikre «en armlengdes avstand» mellom Stortinget og mediene.
Men egentlig bør det være mer enn en armlengde mellom politikerne og pressen. Mediepolitikken bør gjenspeile realitetene i både journalistikken og medieøkonomien.
