I Norgesmesterskapet i øvelsen “skaffe meg selv oppmerksomhet ved å skrive noe kategorisk og fordomsfullt på norske nettaviser” setter IJ-fagmedarbeider Trygve Aas Olsen en foreløpig personlig rekord.
Trygve Aas Olsen er forfatteren bak boken “Skriv enkelt og smart”. Her beviser han selv at det noen ganger kan skrives for enkelt, og for lite smart.
Basert på en intern Facebook-debatt konkluderer han at “kulturfolk vil lese om kultur, ikke om resten av samfunnet”. Det er en klassisk, nedlatende kategorisering av en hel gruppe mennesker, som Aas Olsen paradoksalt nok befinner seg i periferien av selv (“mediefolk”). Og det er et utsagn som faller godt innenfor den merkelige makro-debatten om eliten versus folket som plager oss for tiden, og som dermed har sikret Aas Olsen fem minutt på Dagsnytt18.
I utgangspunktet er det vanskelig å forstå at Dagsnytt18 gidder å drive debatt på slike stråmenn, fordommer og tabloide liksomstandpunkter. Men det P2-lyttende folk er i det minste garantert litt lettbeint underholdning på en traurig mandagskveld i januar.
Alt dette skjer fordi Dagens Næringsliv skal kutte kostnader. Derfor ryker anmelderiet i den prestisjetunge lørdagsutgaven. At noen er provosert over dette, er helt naturlig. Kritikken har vært skrevet av uhyre kompetente folk, og har vært et godt tilskudd til alt det andre unike DN-stoffet. Dessuten bekrefter DNs beslutning en rådende misoppfatning der ute: At kulturkritikken er døende. (Spoiler: Den er ikke det.)
Problemet er at featureleder Gry Egenes valgte å legitimere beslutninger på nokså flåsete måte, ved å henvise til anmelderiet i Morgenbladet.
Aas Olsen påstår at “kulturfolk” ikke forstår økonomi og prioritering, og at denne obskure gruppen ikke er særlig interessert i å lese journalistikk om andre deler av samfunnet.
Her illustrerer Aas Olsen noe av problemet ved norsk journalistikk: Det er at mediefolk selv har bidratt så raust til å snakke ned kulturjournalistikk og kritikk de siste årene.
Ved å beskrive kulturjournalistikk som noe annet enn helt vanlig journalistikk, og “kulturfolk” som noe annet enn alle andre folk, bidrar Aas Olsen også til forsterke fordommene mot sjangeren og kritikerne.
Det er det siste kulturjournalistikken trenger akkurat nå.
Jeg skulle ønske at en fagmedarbeider ved IJ heller kunne snakke om dette: Norsk kulturjournalistikk har vært altfor konservativ og sett på som en helt spesiell øvelse, altfor lenge.
Mens den generelle journalistikken har utviklet seg kraftig på digitale plattformer, har kulturjournalistikken streket med begge støvlettene. Vi har vært for bransjeinterne, for servile og for lite progressive. Og vi har i altfor liten grad vært opptatt av å løfte kulturen som en helt nødvendig og naturlig del av den kritiske offentligheten. Ikke bare som underholdning, men for å fremme forståelse og kunnskap gjennom formidling, kompetanse og kritikk. Omtrent som med all annen journalistikk, altså.
Jeg forstår hvorfor DN prioriterer som de gjør. Men jeg skulle ønske flere mediehus og Institutt for Journalistikk var opptatt av å diskutere mulighetene som ligger i kulturjournalistikk, og hvordan den kan moderniseres.
Vi bruker mye tid på dette i BT. Og vi ser at det virker. Våre lesere er interessert i kulturjournalistikk, og de er interessert i kulturkritikk.
Det er sikkert mange kulturjournalister her i landet som kan gi fagmedarbeidere på IJ dypere innsikt i jobben med å fremheve mulighetene i kulturjournalistikken, istedenfor begrensningene.
Så kan kanskje tittelen på Aas Olsens neste bok være: “Skriv klokt og innsiktsfullt”.
