BA-sjefen om hans raddis-fortid: – Onkel så dette på TV og var rasende

– Det skal være konflikt mellom Bergensavisen og Bergens Tidende. Det skulle bare mangle. Det er ikke noe spill for galleriet, men ektefølt.

Det sier Sigvald Sveinbjørnsson når Medier24 snakker med ham under Hauststormen i Bergen tidligere i høst.

Han forteller historien om hvordan om hvordan han havnet i svartemarja i lag med en tibetansk munk som 15-åring.

Om hans karriere som aksjemegler, og som rådgiver i firmaet til Tor Mikkel Wara (nå: justisminister for Frp) og Ole A. Madland. 

Om hvordan han venter på at noe går til helvete. 

Bergensavisen-redaktøren har i flere saker gått i strupen på storebror Bergens Tidende. Og han har fått tilbake.

– Jeg syns det er bra. Jeg blir ikke lei meg for kjeft. Folk er uenige, folk mener jeg dum. Det tar jeg ikke så tungt. Jeg er tungkrenket, sier han. 

Ble vervet til SU

Det at Sveinbjørnsson ikke tar motgang så tungt, kan se ut til å gå mange år tilbake. Tidligere stortingsrepresentant for SV, Heikki Holmås, var på 90-tallet leder i Bergen Sosialistisk Ungdom.

Og også aktiv i bordspillet Diplomacy.

Det var nettopp gjennom dette bordspillet, hvor sju deltakere spiller som hver sin stormakt i Europa, at de to ble kjent. 

– Sigvald kunne bli sur når man «backstabbet» ham. Men likevel med videre og gikk aldri sur lenge, sier Holmås til Medier24. 

For å vinne må man erobre de andres territorier, og det er umulig å vinne uten å danne allianser med andre spillere. 

Som 13-14-åring var Sveinbjønsson aktiv i spillet. Han dro inn til byen, fra Fusa en drøy time utenfor Bergen, for å spille med andre. Et spill tar gjerne en hel kveld, så de spilte «by mail»

– Da tok hvert trekk 14 dager. Og et spill krever fort 20–30 trekk, forklarer Sveinbjørnsson. 

I dette miljøet ble Sveinbjørnsson og Holmås altså kjent. Og snart fikk Holmås ham med inn i Sosialistisk Ungdom også.

– Han vervet meg, og jeg var med på å starte Fusa Sosialistisk Ungdom. På det meste var vi 10–12 medlemmer. Vi gikk på ungdomsskolen og var engasjerte i politikken, forteller Sveinbjørnsson. 

På den tida var det ungdomspolitiske miljøet i Hordaland ikke fremmed for å delta i en demonstrasjon. Holmås forteller at i hans tid som leder av Bergen SU, ble det tatt i bruk sivil ulydighet i demonstrasjoner mot bybane i Bergen, for eksempel. 

Havnet i Svartemarja

I 1996 var Kinas president Jiang Zemin på offisielt statsbesøk til Norge. Sveinbjørnsson var 15 år gammel på det tidspunktet. 

Da reiste han og en kompis fra Fusa SU til hovedstaden for å protestere. 

– Han bodde hos en tante, og jeg bodde hos en onkel. Vi kledde oss i gule T-skjorter fra Amnesty, sier han. 

De protesterte imot forholdene i Tibet. 

– Politiet ga oss beskjed om at det ikke var lov med demonstrasjoner. Men jeg og et par andre sneik oss opp til Slottsplassen med den gule skjorten under jakken. Vi gikk over sperringen, sier han. 

Da president Zemin kom forbi, tok de av seg jakka og viste fram skjorten i protest. 

Politiet tauet dem inn. På samme sted var også Palden Gyatso, en tibetansk munk som hadde sittet i kinesiske fengsler i 33 år for å ha protestert måten Kina hadde behandlet Tibet. Også han ble bortvist fra Slottsplassen. 

Verken Gyatso eller de gulkledde demonstrantene ga seg imidlertid. President Zemin skulle videre til Akershus festning. 

– Da sto vi ved innkjørselen der. Den tibetanske munken var også med. Politiet kom og ba oss flytte oss. Men vi protesterte vilt på dét. 

– I god tid før kortesjen kom, tauet de oss inn og satte alle mann i svartemarja. Sammen med den tibetanske munken, sier han. 

– Kult der og da

Det at Palden Gyatso ble arrestert av politiet, ble selvsagt til en stor mediesak.

Alle de store avisene skrev om det, og det var pressefotografer på plass. I Scanpix sitt arkiv kan man dermed i dag finne et bilde av Gyatso og Sveinbjørnsson i lag i politibilen. 

– Politiet var hardhendte og røffe. Så dette skapte oppstuss. Onkel så dette på fjernsynet og var rasende. Han var litt lei seg over at nevøen kom til å bli satt i i fengsel. 

Så ille gikk det imidlertid ikke. De ble sittende i bilen en halvtimes tid, før de ble sluppet ut i god avstand fra den kinesiske presidenten. 

– Det var litt kult der og da. Men jeg var også veldig sint. Fordi jeg følte at dette var helt i strid med hvordan vi skal gjøre det i Norge, et samfunn jeg trodde var fritt. 

Forbud

Dagen etter protestene, den 28. juni, kunne man lese i Aftenposten at «En ny og hittil ukjent politivedtekt ble håndhevet i Oslo i går: forbud mot å bære gul skjorte i området nært Slottet»

Aftenposten skreiv at politiet til og med krevde å få titte under jakken til mistenkelige personer, i tilfelle de skulle snike seg i retning Slottsplassen. 

«De som likevel kom seg inn i området med det forargelige plagg, ble pågrepet av politiet og ført vekk […]», skrev de. 

Ifølge Aftenposten-artikkelen ble politiets klesforbud betegnet som rettslig uholdbart av Unge Høyres leder Bjørn Skaar da han holdt appell i Studenterlunden. 

Politimesteren var den gang ikke tilgjengelig for kommentar overfor Aftenposten, men betjent Olaf Erdal svarte den gang: 

«– En del personers adferd og oppførsel ble oppfattet som en demonstrasjon som ikke var lovlig. – Folk ble ikke vist bort på grunn av antrekk, men klesdrakten var å anse som en del av demonstrasjonen.»

 Også Heikki Holmås husker demonstrasjonene i forbindelse med det kinesiske statsbesøket. 

– Vi gjorde det vi gjør i et demokrati. Vi sa klart ifra at vi mente at kinesernes behandling av tibetanerne ikke er grei. Vi ga beskjed om dette, og stilte oss opp langs ruten. Da tok norsk politi oss vekk, for kineserne skulle ikke se protestene mot deres behandling av sine opposisjonelle, sier Holmås. 

 Sveinbjørnsson forteller at han har tatt med seg engasjementet fra sin ungdomstid videre i livet. 

– Det var jo dette som gjorde at jeg ble interessert i journalistikken. Man må være oppriktig engasjert. Jeg gikk inn for å faktisk gjøre noe og endre samfunnet. 

Venter på at noe går til helvete

Som 17-åring droppet Sveinbjørnsson ut av skolen. Han hadde da en plan om å livnære seg som frilansjournalist. 

– Det var en forferdelig dårlig idé.

Bergensavisen-redaktøren forteller at han fortsatt venter på at eller annet skal gå til helvete. 

 – For hver gledens dag på jord, betales det tilbake i sorg. For min del har jeg jo ikke formell kompetanse. Jeg har ikke lappen en gang. Jeg er allergisk mot formell kompetanse, sier han. 

Han prøvde å jobbe litt for BT og BA, uten at det ble den store inntekten av det.

 Ved tilfeldigheter fikk han seg jobb som finansjournalist i Digi.no. 

Det var ikke noe han søkte på, men fast jobb fikk han. 

– Jeg har alltid vært interessert i aksjer. Jeg skjønner ikke hvorfor, men jeg har alltid kunnet mer om det enn mange andre, sier han. 

Etter noen år i Digi.no ble han tipset om en ledig stilling som aksjemegler i Christiania Securities. 

– Jeg tenkte «Det hadde vært gøy». Jeg ringte og sa at jeg ville prøve meg. Og det fikk jeg. Det var «no cure, no pay», altså fikk du utbetalt i lønn det du dro inn.

Det gikk opp og ned. I begynnelsen var det hardt, forteller Sveinbjørnsson. 

– De årene jeg jobbet der, var intense. Jeg ble veldig fort voksen. Og jeg angrer ikke et sekund på at jeg gjorde det. 

Nedgangstider på børsen

Selv om han tok en pause fra journalistikken, stoppet det ham ikke fra å havne i spaltene. I 2002, som 22-åring, sa Sveinbjørnsson til Økonomisk Rapport: 

– Skal man starte i dag, må man i stor grad satse på idiot-kapital, det vil si penger fra familie og venner. Store emisjoner og børsnoteringer er ikke lenger greia. 

Saken var fra Fast Tuesday-konferansen, hvor temaet var hva som gikk galt da teknologiboblene sprakk på slutten av 90-tallet. 

Noen år seinere gikk det på nytt nedover i aksjemarkedet. 

– Det gikk rett til helvete. Det var blytungt å gå på jobb. Jeg var en halvmeter under bakken i 2003–2004. Det var helt jævlig, jeg var litt deprimert og fikk det ikke til, sier han. 

Samtidig gikk det ikke så bra med konsulentselskapet Madland og Wara. De hadde vært kriserådgivere for Finance Credit – selskapet som sto bak norgeshistoriens største finansbedrageri.

Det var krise for kriserådgiverne, og flere ansatte sluttet i jobbene sine. 

– Jeg leste at en del hadde sluttet. Og jeg tenkte at Madland og Wara jo var flinke. Så jeg sendte en e-post til Madland og lurte på om han hadde jobb, sier Sveinbjørnsson. 

– Måtte bare ansette

Ole A. Madland husker godt telefonen fra Sveinbjørnsson. 

– Vi var i en situasjon hvor alle slutter, og så ringer det en kar som sier at han har lyst til å begynne. Vi måtte nesten bare ansette da. Vi hadde behov for folk, sier han til Medier24. 

Og selv om Sveinbjørnsson på det tidspunktet bare var 24 år gammel, framsto han ikke som veldig ung, sier Madland. 

– Han har vel vært like gammel hele livet. Rundt 40 år gammel. Og det var han vel da også. 

Madland husker at han stilte spørsmål med hvorfor Sveinbjørnsson ville begynne et sted hvor alle sluttet. 

– Han skjønte ikke at det skulle bety noe, sier han. 

Madland beskriver Sveinbjørnsson som kvikk i skallen og en som så muligheter der andre så problemer. 

– Det er ikke sånn at de beste er de som har formell utdanning. Det handler mye om personlige egenskaper og en sammensatt erfaringsbakgrunn. Og det hadde han jo. Han tenkte raskt, er smart og hadde mediebakgrunn, sier Madland, og legger til at han fortsatt er god venn med Sveinbjørnsson. 

Sveinbjørnsson på sin side vil ikke råde noen til å ikke skaffe seg utdannelse. 

– Jeg håper inderlig at mine barn tar høyere utdannelse, eller lærer seg et yrke. Det tror jeg er bra. Men det er ikke noe krise om man ikke gjør det. Man må bare jobbe mye hardere, sier han.

Etter knapt et år begjærer imidlertid Madland og Wara oppgjør. Sveinbjørnsson og Wara slår seg sammen og dannet eget konsulentselskap.

– Det var ikke ekstremt vellykket for min del, men det var gøy å jobbe med Tor Mikkel. Man har alltid en følelse av at man er litt dummere enn det han er. Han er litt slitsomt skarp, sier han. 

Etter ett år var det over, og Wara og Sveinbjørnsson går hver til sitt. 

Sveinbjørnsson kommer inn i en redaktørstilling i Aller-eide «imarked» i Oslo. Det er forløperen til dagens NA24.no. 

Tilbake til Bergen

I Aller-konsernet blir han værende fram til 2014, til slutt som ansvarlig redaktør i Digi.no. På den tida rekker han og kona å få to barn, og 80 kvadrat stor leilighet på St. Hanshaugen. 

– Kona ville veldig gjerne ut av byen. Jeg nektet. Jeg ville ikke ut til Lillestrøm eller Asker, eller andre småsteder, sier han. 

I 2013 dukker det imidlertid en stillingsannonse opp. Bergens Tidende trenger en ny kommentator og lederskribent. 

– Det var et svært skjemavelde. Det gadd jeg ikke. Jeg fylte ikke ut noe, men sendte heller en linje til Frank, sier han. 

Frank Rossavik var på den tiden politisk redaktør i Bergens Tidende. 

– Jeg var ikke helt overbevist om at det var noe for meg. Det er mange som er flinkere enn meg, og jeg hadde i hvert fall ikke i tankene å flytte til Bergen, selv om jeg alltid har hatt lyst til det, sier han. 

Kort tid etter ringer imidlertid Rossavik. Han spør om Sveinbjørnsson ikke vil ta en tur til Bergen for å ta en prat Det er rett før jul, så det passer fint. På den måten får han samtidig levert julegaver i Bergen. 

Sa ingen ting til konen

– Jeg sa ingen ting til min kone. Jeg anså muligheten som teoretisk og lav. Men jeg hadde veldig lyst på den jobben. Så jeg la bredsiden til og gjorde et godt intervju, sier han. 

Etter intervjuet må han imidlertid si noe til konen. Hun anså også muligheten for marginal. 

– Men så ble det et intervju til over jul. Da ble det alvor. Det sto mellom meg og et par andre. Da måtte vi begynne å sjekke boligmarkedet. 

Han fikk jobben til slutt. 

– Jeg hadde det som plommen i egget. Jeg fikk holde på med mitt. Hadde ingen ansvar utover dét. Det var dyktige journalister å jobbe med, og mye lystbetont arbeid, sier han. 

Planen hans var å bli værende i Bergens Tidende. Han hadde kommet hjem til Bergen. Men så ringte et headhunterbyrå og lurte på om han ville ta en kopp kaffe. 

– De lurte på om jeg ville bli publisher i Bergensavisen. Jeg var sikker på at de hadde ringt feil. Men vi tok en kopp kaffe, og så fikk jeg den jobben.