– Å flytte til Oslo ble nærmest oppfattet som forræderi

Etter 49 år i manesjen ble Ole Torp tatt av sendeskjema i høst. Fra nyttår er han helgereporter i Dagsrevyen, men er ikke klar for noen ni til fire-jobb i sitt siste ordinære arbeidsår.

Han legger ikke skjul på at han ble tatt av luften mot sin vilje. NRK la ned programmet «Torp» etter fem år. Da hadde han intervjuet noen og tretti mennesker årlig. Eller mellom 250 og 300 personer, som bergensere uttrykker det.

– Er du sikker på det, jeg teller rundt 32 pluss i året?

– Ja, det blir rundt 250 tenker jeg, sier Torp.

Det samme har han sagt i andre intervjuer. Men det er ikke så vanskelig å telle opp. Fra en topp første året med 36 intervjuer, var det 35 to år, 34 i fjor og 32 i år. Antallet har gått ned.

– Kan hende har du rett om antallet, sier Torp.

Å få tilgang til studio er en kamp på Bjørnstjerne Bjørnsons plass. I drøyt fire år gikk han direkte. Det siste året har intervjuet vært tatt opp noen timer tidligere samme dag.

– Det heter live on tape. Vi klipper ikke i programmet, og sendes slik det ble tatt opp noen timer tidligere, sier Torp.

Tatt av lufta

Det skal han ha. Han er standhaftig, men fremstår ikke kranglete, ikke på tv, ikke på telefon en uke før jul. Da NRK tok hans kjære «Aktuelt» bort etter fem år i 2015, ble en hel redaksjon langt ned.

De siste fem årene har han drevet «Torp» i tospann med vaktsjef Ingebjørg Sæbu. Altså har det vært et billig program, fylt av hva Torp omtaler som seriøs journalistikk. Det blir det mindre av nå fremover, fordi programmet tas av. 

La oss gjøre det klart: Det blir ikke mindre seriøs journalistikk i NRK fordi Ole Torp forsvinner, det handler om programmet «Torp» - noe helt annet.

– Det er ikke mange bergensere som har fått høre sin egen stemme gjennom ti år direkte på lufta?

– Det handler jo ikke om meg personlig, men et program som tas av luften. Jeg har sagt relativt tydelig hva jeg mener om det, men forholder meg til at ledelsen bestemmer. Det kan godt ha vært nok bergensiana nå, men jeg snakker om programmet. Å ta av Torp innebærer en innskrenkning av seriøs journalistikk, totaltilbudet blir mindre seriøst når programmet forsvinner, slår Torp fast.

Mer om det senere.

 

Bergen I

Ole Nicolay Torp ble født 17. desember 1951 i Bergen, hvor han en dag dør om han får viljen sin. Det kommer vi tilbake til. Han ble kranglet inn i fast jobb i Bergens Arbeiderblad i 1971 etter frilansår. 

Der var halve staben frilansere. Det var fredsplikt, men redaksjonsklubben tok likevel en kamp for å få slutt på dette.

– Frilanserne hadde ingen rettigheter. Klubben krevde ansettelse for halvparten. NJ tok saken. Jeg var blant dem det ble krevd ansettelse for. A-pressen var fattig, med desto flere frilansere. Streiken varte hele sommeren. Vi vant, sier Torp.

Bortsett fra to år med redaktørstatus i Dagbladet har han vært NJ-mann, og mener NJ bør være NJ, og ikke noe medieforbund. 

–Jeg ble ansatt ved en konflikt. Noen ville ha meg, andre ikke. Siden har jeg følt en sterk lojalitet til Norsk journalistlag, jeg vil nødig se navnet utvannes ved å endre organisasjonen.

I 1977 gikk han til Dagbladet, hvor han ble i 15 år. 

– Jeg snakket meg inn selv om det var ansettelsstopp. Avisen var liberal, frisk og moderne. Det var en enorm glede å jobbe der.

Bergen II - Exodus 

Men 10. oktober 1982 altså, etter fem år som Bergen-korrepondent, ble han tvunget til Oslo. 

Før vi går inn i det, la oss oppsummere at han var Dagbladets USA-korrespondent 1987-90, før han var redaksjonssjef i avisen frem til han ble ansatt i NRK i 1991. 

Det handlet om Dagsrevyen og andre nyhets- og aktualitetsprogrammer før han ble NRKs USA-korrespondent i Washington, D.C. fra 1998 til 2002 og Asia-korrespondent i Beijing i perioden 2007 - 2010. De siste ti årene har han altså vært programleder for debattprogrammet Aktuelt fra 2010 og deretter for intervju-programmet Torp fra 2016 til nå.

Når han tar juletelefonen fra Medier24 på hjemmekontoret «sentralt i Oslo» – han er veldig varsom med private ting, har datteren på 23 hjemmeeksamen. Han går på loftet.

– Jeg får en liten sitatsjekk?

Jul - Bergen III

Det får han. Så begynner vi forsiktig med spørsmål om jula i Oslo. Den feires hjemme, tradisjonen tro med kona og datteren. 

– Det blir pinnekjøtt fra Bergen på julaften, jeg vant den avgjørelsen i familien.

– Hvert år?

– Hvert år, alltid. Det er en tradisjon de andre har lært seg å like.

– Hva er betalingen?

– Det er litt sånn…. Andre typer mat i løpet av julen.

Pinnekjøttet skal være innkjøpt i Bergen. 

– Vi tar ikke lett på sånt. Jeg har faste leverandører, faste rutiner, sier Torp.

«Vi» er her ikke familien, men det store vi, dem altså – bergenserne, hvor enn de måtte befinne seg i verden.

– Andre år har jeg alltid tatt turen selv til Bergen for å handle. I år har jeg fått det skaffet. Tidligere var det på Kjøttbasaren, men de gamle slakterne går konkurs, og denne gangen ble det skaffet på Strandkaien, sier Torp.

 

Litt mer om Bergen IV, V og VI

10. oktober 1982 var nok en regnfull dag, da Torp flyttet til Oslo. Han trodde ikke det var for godt, men siden den togturen over fjellet har han forblitt i eksil.

– Jeg hadde vært korrespondent i Bergen i fem år for Dagbladet, før jeg måtte flytte til jobb som redaksjonssekretær i Oslo. Jeg hadde utsatt det lengst mulig, men så kom noen kveldsvakter i Oslo jeg måtte være til stede på.

Det var tydeligvis en dramatisk beslutning, men alternativet om å si opp i Dagbladet var ikke aktuelt.

Om lesere tror det er nok Bergen nå, så ikke faen.

– Kunne du ikke fortsatt som korrespondent fra Bergen?

– Nei, fem år var grensen. Alternativet var å si opp, men jeg hadde et kjærlighetsforhold til Dagbladet og ønsket ikke slutte. Det var dramatisk, for å flytte til Oslo ble nærmest oppfattet som forræderi.

– Men du har tross alt levd mesteparten av livet ditt utenfor Oslo?

– Ja, men ikke mest i Oslo, for jeg har heldigvis hatt noen utenlandsopphold.

– Er det ikke på tide å legge bort den koblingen til Bergen nå, du var 26 da du flyttet omtrent?

– Nei, nei, aldri. Jeg er bergenser med hud og hår. Jeg har et helt lidenskapelig forhold til Bergen. Det har en helende effekt på meg å komme dit.

– Ok, hva da?

– Det er de historiske stedene man lekte som barn, jeg tror det er tonen, den bergenske rappkjeftetheten, stoltheten ved å være derfra, bygninger, smitt og smug – historiens sus.

– Er det som pakistanerne som kom til Norge, de tviholder på identiteten sin, og ser ikke at livet har gått videre der hjemme? Er du kanskje mer bergenser enn bergenserne selv?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg blir enda mer bergensk når jeg kommer hjem, og snakker tydeligere bergensk når jeg treffer gamle venner der. Jeg opplever aldri at Bergen har blitt mer avslepent når jeg kommer dit. 

– Spørsmålet er åpenbart, når flytter du hjem?

– Der har vi en diskusjon om i familien. Det er ikke alltid jeg vinner den. For å være ærlig, det er jo en drøm, å flytte hjem. Men jeg pleier å sitere gamle riksarkivar Stephan Tschudi-Madsen, da jeg spurte om han ikke skulle flytte tilbake til Bergen da han pensjonerte seg: «Bergen er som en elskerinde, vidunderlig å besøke, men man kan jo ikke flytte inn.» Jeg synes det er godt sagt.

Torp om tiden med «Torp»

Koronaen har ikke ødelagt mye for arbeidet hans, han har jobbet hjemmefra, men sier NRK har lagt til rette, og så har han møtt opp på Marienlyst for å skyte programmet og trailere.

– Jeg savner det sosiale, men resten har gått bra. Jeg har jobbet i tospann med Ingebjørg Sæbu og kun med henne. 

Hun var også sentral som vaktsjef i Aktuelt. Faktisk har de vært gode kolleger siden våren 1991.

– Vi diskuterer, krangler, er rørende uenige, karrer oss frem til enighet om hvem vi skal ha i studio, vi kan være veldig uenige.

– Gir du deg da?

– Det er veldig vanskelig å tilbringe en halv time i studio med noen hvis du ikke har lyst til å intervjue vedkommende, sier Ole Torp.

Han tar seg inn.

– Det er ikke en egotropp. Vi finner noen som har noe å gi allmenheten. Ingebjørg har vært vaktsjef, og bestemmer de fleste tingene. Vi samarbeider om research og intervjuets innhold. Jeg har sterke meninger om hvem vi bør ha i studio. Hun har myndighet til å forhandle med ledelsen og hierarkiet i NRK.

– Hvorfor har dere knapt hatt innvandrere, ungdom eller sportsfolk i studio?

– Vi har hatt både hatt innvandrere og sportsfolk, kanskje ikke ungdom.. men vi har da hatt Sophie Elise i studio, sier Torp.

Enhver kan sjekke, det er ikke akkurat mangfold som har preget programmet Torp.

– Vi har gått etter folk vi har syntes var betydningsfulle i samfunnsdebatten. Det kan godt være vi ikke har hatt mange ungdommer.

– Betydningsfulle?

– Policy makers, de som er betydningsfulle i kraft av å påvirke samfunnet, skape nyheter i samfunnet, tenke nye tanker, uten nødvendigvis å være politikere.

I ettertid presiserer Torp at programmet nettopp ikke skulle ha «idrettsstjerner og toppolitikere med klippekort til andre sendinger». «Vi har også hatt innvandrere og folk med annen hudfarge bortsett fra i den siste sesongen.

Vi har til og med hatt unge mennesker med innvandrer-bakgrunn! (Og fått pepper for å ha hatt dem; da vi intervjuet Sumaya Jirde Al og da vi hadde Faten Mahdi Al-Hussainii i studio gikk koko-høyre helt bananas.»

Han har ingen å trekke frem som har utmerket seg veldig, eller intervjuer som gikk galt.

– Som journalist husker man best det siste intervjuet. Jeg har heller aldri fremhevet gjestene ved å snakke ulikt om dem. Folk har stilt opp. Jeg har forsøkt å behandle dem på en ordentlig måte. Mange har vært sporty og satt til side egne behov ved å komme. Alle har ikke vært like happy når de har gått ut av studio, men jeg er imponert over at de stiller. Viktige mennesker har satt av tid. Noen snakker selvsagt bedre for seg enn andre, men folk er ulike, noen blir naken i nervene. De blir nervøse, sier Torp.

– Det forstår jeg godt, jeg ble nervøs da jeg visste jeg skulle intervjue deg med din markante stemme. Hva går NRK glipp av ved å ta dere av?

– I all beskjedenhet så går NRK og publikum glipp av et program som går dypere enn den løpende nyhetsdekningen, og gir fordypning og refleksjon til nyhetsbildet. Dette mister man nå, og i all ubeskjedenhet er det å ta av programmet et tap for den seriøse journalistikken, sier Torp.

Han vil ikke gå i detalj om drøftingene, men som vi kjenner til fra fagforeningsarbeid innebærer drøftinger å bli reelt hørt.

– Vi har hatt flere samtaler, hvor jeg har fått legge frem mitt syn, relativt tydelig.

– Blir du hissig da, har du sinnastemme?

– Nei, jeg tror jeg kan leses ganske enkelt, som tydelig. Jeg er profesjonelt stolt over at det har vært såpass stor interesse for et såpass smalt og upop program. Vi skulle aldri lete etter de store seermassene, vi har søkt NRKs forpliktelser om opplysning og betydning. En sjef sa at Torp ga kanalen karakter.

Programmet ble først sendt på NRK 2, men hadde større tall da det senere på kvelden gikk på NRK 1 etter Kveldsnytt, med seertall på henholdsvis rundt 70.000 og nærmere 170.000 på moderkanalen.

Han har tross alt opplevd det før, da debattprogrammet Aktuelt ble lagt ned. 

– Det var litt den samme følelsen da. Men ingen tv-program lever evig, unntatt Dagsnytt og Dagsrevyen.

Dagens journalistikk

Han har sett politikere og samfunnsaktører bli stadig mer profesjonelle i formidlingen av budskapet, men mener en smal agenda som regel blir avkledd når de må svare over en halv time.

– Det virker som utviklingen er tydeligere i studio når folk har en motdebattant. Det er en skikkelig utfordring for dagens journalister, som må være uhyre skjerpet. Da jeg begynte i Bergens Arbeiderblad, kunne jeg ringe og intervjue hvem som helst på Stortinget.

– Det var ikke én sekretær imellom, i alle fall ikke en presseansvarlig som advarte politikerne om hva de ikke skulle si. Der har vi mistet noe på veien, der har demokratiet lidd. Politikerne må forstå at de må levere klare svar.

I tillegg til nevnte grupper er også nyere alternative stemmer utelatt hos Torp. Document.nos redaktør og grunnlegger Hans Rustad har ikke vært der, ei heller ledere i Resett eller Human Rights Service, organisasjoner som favner ytterliggående grupperinger med alternative syn på samfunnsdebatten. Hvorfor ikke?

– Jeg har foretrukket å ha viktige folk i studio.

– Å? 

– Jeg har ikke noe fidus til organisasjoner som har sånne ekstreme nisjepregete syn på verden.

– Det har vært mye diskusjon om den store offentlige samtalen, og hvem vi slipper inn?

– Noen vil sikkert være uenige. Jeg synes vi h ar hatt et godt spekter av meningsbærere.

Torp om lureklikk

Det er mange år siden han arbeidet i Bergen eller Dagbladet, men fortsatt leser han både BA og Dagbladet.

– Ja, bortsett fra at alt for mye er bak betalingsmuren i BA. Jeg burde betalt, men gjør det ikke, det blir for mye lokalstoff som ikke er relevant for meg lenger. 

Dagbladet leser han på nett, bortsett fra i helgene, da han kjøper avisen. 

– Jeg ser at avisen har forandret seg på veldig mange måter, og jeg er ikke alltid like begeistret. Men du får meg ikke til å si noe stygt om Dagbladet. Det var et svært viktig sted for meg. Jeg skylder avisen mye, og jeg har sverget evig troskap til Dagbladet. 

Men han vil gjerne si noe om nettaviser og lureklikk.

– Det gjelder for alle nettaviser. Det er for mange lureklikk. Det virker som de går i sirkel. Nettavisene legger altfor lite vekt på seriøs journalistikk. Jeg er inderlig lei av å lese om størrelsen på folks penis eller folk som blir sjokkert av å se en gul bil i trafikken. Dette er en fare for den kritiske journalistikken: Lager du mange nok latterlige oppslag, er det ikke fart folk ser det som fake news.

Torp om livet etter «Torp»

Når vi først snakker om hva som var bedre før i tiden, er tiden kommet for å snakke om fremtiden.

Når pinnekjøttet er fortært går han løs på sitt siste yrkesaktive år i statskanalen som helgereporter i Dagsrevyen – helgerevyen kaller han den. 

– Jeg tror ikke det er turnus, men dagreporter? Nei, det høres rart ut. En reportasjejournalist jobber vel hele tiden. En må jo ut og reise, treffe folk, det blir neppe ni til fire-jobb.

– Ville du egentlig det?

– Nei, det har jeg ikke gjort siden jeg ble journalist for over førti år siden. Jeg er alltid forberedt på at det skjer noe. Det er aldri noen som har spurt om jeg kommer hjem til middag. Ni til fire virker veldig fjernt for meg.

– Jobben kom alltid først?

– Jobben har vært en livsform.

– Hva med forutsigbare rammer for deg og familien?

– Det er mulig andre trenger det. Nyheter har aldri latt seg passe inn i min døgnrytme.

– Du har levd livet på jobb? Hva ville din kone sagt om jeg spurte henne?

– Jeg reflektere ikke over det. Min kone er journalist, så det svaret er lett. Hun har aldri vært opptatt av slikt.

– Du har aldri levd et vanlig liv?

– Jo, men jeg oppfatter ikke at ni til fire-arbeid er ensbetydende med et vanlig liv. Jeg tror ikke jeg har vært en fraværende far heller. Men alle har visst at når det gjelder og jobben kaller, så stiller jeg opp.

Ålreit mental helse

– Hvordan er din mentale helse, hadde du hatt kapasitet til å fortsette i Torp?

Det er like før vi klarer å vippe 69-åringen av pinnen, men han tilter dessverre ikke.

– Jeg tror min mentale helse er ok, den var ålreit siste gangen jeg sjekket. Jeg har tenkt å fortsette å arbeide, og jeg gymnastiserer jevnlig hodet, sier han.

Den siste delen av svaret kaster kanskje tvil om den første delen av svaret, men vi minner ham om at spørsmålet hadde en tanke bak, om hvordan samfunnet ikke ser ut til å benytte seg av seniorer med lang erfaring.

– Jeg har aldri ville undervurdere eldre mennesker. Jeg synes det er et tankekors at man sier kvikke folk på 68 eller 70 år ikke er skikket til å arbeide lenger. I andre land skaper folk nye karrierer når de er både 50 og 60 år.

– Men i Norge kimser vi av erfaringer fra mennesker som har erfaringer, lest spennende bøker, reist og truffet mange og interessante mennesker, skaffet seg visdom og sett viktige ting på fremmede kyster. Det synes jeg er ekkelt, og det har aldri tiltalt meg, sier Torp.

Mye tyder altså på at Torp kommer til å gjøre seg gjeldende også fra 2021

– Jeg tror på det å reise ut. Reportere må se levende lik. Jeg er jo journalist helt inn i ryggmargen. NRK har endelig aldersgrense på 70 år, skal jeg bare begynne å telle ned? Jeg vurderer frilansmulighetene.

– Har du noe ugjort?

– Jeg brenner ikke inne med noe. Det slo meg som korrespondent i USA, det er en forsinkelse i tankegangen. Da Rosa Parks døde tenkte jeg; hvorfor intervjuet jeg henne ikke mens jeg var der. Eller Pete Seeger. Jeg skulle gjerne tatt en togreise, og intervjuet historiske personer, sier Ole Torp.

Telefonnummeret til Fritt Ord er 23 01 46 46, Ole Torp, men det er sentralbordet altså.