- LEIF WELHAVEN, kommentator i VG
Denne sesongen har det jevnt over vært flust av ledige seter på Brann stadion.
Dette til tross for at klubben faktisk ledet serien i lange perioder, og at kapasiteten på stadion er redusert med en langside i manko.
I det vi normalt kjenner som Norges mest patriotiske by, der befolkningen aldri går glipp av en sjanse til å hylle sine egne, burde alarmklokkene ha runget på Brann-kontoret over det manglende billettsalget.
Dette kunne utløst at man søkte å finne ut hva som kan gjøres, og i en ideell verden hadde klubbens sjefer stilt følgende spørsmål til seg selv:
- Kan det være at produktet vi leverer ikke oppleves som spennende nok, siden trepoengere tydeligvis ikke er nok til å få flere folk på kamp?
- Skal vi kanskje gjøre noe med hvordan vi kommuniserer utad, for eksempel ved å jobbe systematisk med profilbygging, historiefortelling, engasjement og identifikasjon?
- Siden mediene tross alt er det viktigste bindeleddet til alle som bryr seg om Brann i regionen, kanskje vi skulle legge litt ekstra til rette for å vise frem flotte sider ved alle de herlige spillerne vi har?
Slik kunne man altså ha tenkt, i det som ironisk nok har fattet et årsmøtevedtak om å være Norges mest åpne klubb.
Dessverre har det stikk motsatte skjedd.
Steg for steg har Brann hamret døren igjen for pressen, med den ene mer rigide beskjeden enn den andre, hvilket har ført til et stadig mer forsuret klima mellom klubb og lokalpresse.
Påfallende var det også hvordan klubben, ved den ene anledningen de fikk til å få seriefinale og folkefest, systematisk sørget for at det ikke skulle bli for mye oppmerksomhet i pressen foran storkampen.
Det ble gjort gjennom en detaljert epost, der det ikke kan ha tatt lang tid å taste ned hvem som ville være tilgjengelige på ulike tider.
Forstå det den som kan.
Begrunnelsen var et håp om at dette skulle øke sannsynligheten for å vinne kampen, men ærlig talt: Hvor slitsomt kan det være å snakke noen dager før man skal prestere fysisk?
Dessuten er denne arrogansen et uttrykk for manglende erkjennelse av hvor norsk fotball befinner seg på oppmerksomhets-næringskjeden i valgfrihetens tidsalder. I en tid der fotball på et betydelig høyere nivå kan sees på tv i godstolen nærmest hver eneste dag, skal det dedikasjon til for å komme seg opp og ut, og velge for å betale penger for en billett i Eliteserien.
Da burde det minste man kunne vente være at den selvtitulerte «åpenhetsklubben» legger til rette for å kunne få interessevekkende blest.
I stedet velger man å fremstå som en diktatorisk regulator for når spillere skal kunne bruke stemmebåndene.
Så ille er det blitt at Bergens Tidende, BA, TV 2 og NRK Hordaland nå har gått til det uvanlige skritt å forfatte et felles opprop.
Der slår de alarm om hvordan klubben legger rigide føringer på hvem som får snakke, når de får snakke og hvordan ledelsen skal være orientert om hva de skal snakke om.
Er forholdene virkelig så ille som det beskrives fra kolleger i vest?
Det kan ikke vi som holder til andre steder enn i Bergen vite ned i minste detalj, og alle saker har som kjent flere sider.
Men etter å ha vært i debatt med Branns daglige leder og pressesjef på konferansen Hauststormen, og hørt nettopp deres verdensanskuelse, fremstår dessverre ikke holdningen til pressens funksjon og verdi som den burde være.
Dessuten virker det som treneren i altfor stor grad får diktere det som ikke burde være hans domene - hvordan klubben velger å fremstå overfor interessentene.
Lars Arne Nilsen har rettet angrep mot Bergens Tidende, som han mener har bedrevet «spekulativ og uredelig journalistikk». Her har det fremkommet sprikende versjoner rundt et par konkrete hendelser, men det er uansett ikke bragt til torgs empiri som underbygger så kraftig ordbruk.
I sum koker dette ned til en fotballklubb som snarest burde innsett hvilken verdi det har å bli snakket om - og da er Brann avhengig av pressen i Bergen.
Taushet er faktisk tull. Også når du jager gull.
