Jeg intervjuet Margaret Heffernan forleden dag. Forfatteren, TED-taleren og eks-teknologi-gründeren delte sine tanker om det voksende behovet for rebeller i arbeidslivet.
En av hennes bøker, «Willfull blindness», tar for seg dette med at alle ser, men ingen sier fra. Det er keiserens nye klær overført til næringslivet.
Eva Grindes kommentar er en harselas med noe som kom i skade for å spamme innboksen hennes, noe som kaller seg «Singularity University». De skulle nok holdt seg unna. Man kødder ikke med Eva Grindes innboks ustraffet. Det singulære universitetet ble satt nokså grundig på plass i spalten til den velformulerte kommentatoren.
Det var kanskje ikke det viktigste manifestet i teknologihistorien Eva Grinde bidro med her. Men hun gjorde jobben sin, en jobb som sikkert kjennes både sur og utakknemlig i blant, men som er en del av pressens oppgave: Våge å være uenig. Minne oss om at ikke alt som glimrer er gull. Spørre hvorfor keiseren ikke har klær på seg.
Bransjer i vekst vil alltid være en magnet for folk som vil selge deg oppskriften på gull uten å kunne forklare hvorfor de vil selge den når de kunne lagd gull selv. De Grinde disser er ikke teknologi-innovatørene, men opportunistene, – dramateknologene, om du vil. Finn fram buzzword-generatoren og bytt singularity med Internet of Things, cloud computing, digital divide eller millennials, for bare å nevne noen, og artikkelen vil treffe like godt. Eller dårlig.
Den trigget likevel et kraftig motangrep fra Bente Storehaug. Hun starter sitt innlegg slik:
«Å kneble eller latterliggjøre futurister og tidlige innovatører er en gammel hersketeknikk. Metall kan ikke fly, sa skeptikerne. Men flyet kom opp i lufta, og harselasen ble flau å bære videre. I dag har vi sterke penner som disser teknologi-innovatører. En av disse er Eva Grinde i Dagens Næringsliv.»
(Eller, mens vi er inne på søk-erstatt, på en annen blogg med en annen agenda kunne det stått: «Å kneble eller latterliggjøre journalister og kritiske kommentatorer er en gammel hersketeknikk […] I dag har vi mektige profeter som disser teknologi-skeptikere. En av disse er Bente Sollid Storehaug.»)
Det er gøy å være profet. Det er gøy å påvirke, skremme litt, rope ut advarsler som gjengis i krigstyper (helst i tradisjonelle medier, vel og merke). Jeg snakker av erfaring. Jeg har selv vært en dramateknolog. Noen vil sikkert si jeg er det ennå. 26 august 1996, en knapp uke etter at Dagens Næringsliv trykket den famøse kronikken «Internett en flopp» (som forfatteren Leif Osvold nok fremdeles gremmer seg over), lanserte mine kolleger og jeg i selskapet Internett Kanal 1 det vi kalte «Europas første rendyrkede nettavis», digi.no.
Det skjedde på en bølge av teknologioptimisme, hvor vi profeter hevdet at de etablerte mediene ville være ute av dansen i løpet av kort tid. Alle ville bli sine egne redaktører. Meningsmonopolene skulle falle. Alt ville endres, ingen bransjer ville være upåvirket, spillereglene måtte skrives på nytt, ingenting ville bli som før.
Vi tok feil. Og vi fikk rett.
For alt vi spådde skjedde. Men ikke så fort.
Noen fordunstede børs-fantasilliarder, et gigantisk dotcom-smell og mer enn 15 års rehabilitering senere ser vi at spådommene fra 90-tallet er i ferd med å bli sanne. I dag kjemper politikere, bloggere, medier og folk flest om definisjonsmakt på like vilkår på arenaer eid av Facebook og Google. Menings- og nyhetsmonopolene har falt, og alle er sine egne redaktører. Ingen bransjer står igjen upåvirket.
Slik vi tok feil, men fikk rett, slik tar også dagens profeter feil, men vil en dag få rett. Mange av dagens spådommer kommer til å fullendes. Vi kommer til å se at verden endrer seg, alle bransjer vil bli påvirket og spillereglene må skrives på nytt i det intelligensen blir mer og mer kunstig, algoritmene løper i ringer omkring oss på stadig høyere nivå, og selveste singulariteten lurer som et monster i det fjerne.
Det kommer til å skje, men det kommer ikke til å skje så fort.
Og akkurat som det egentlig ikke gjorde så veldig vondt å gå fra 1997 til 2017, til tross for de enorme endringene, så kommer det ikke til å gjøre så vondt de neste fem, ti, 20 årene heller.
Men det som er viktig i slike tider – og til alle tider – er at vi i blant oss har nei-folk, rebeller, folk som stiller spørsmålstegn ved etablerte sannheter. Vi trenger profeter som Bente Storehaug til å hjelpe oss med å få hodet opp i skyene. Og vi trenger kaldt-vann-i-blodet-kommentatorer som Eva til å hjelpe oss med å holde føttene på bakken.
Vi trenger slike folk i samfunnet, og vi trenger dem blant oss på jobb. Taushet og frivillig eller ufrivillig knebling kan kjennes trygt, men skader helheten, og det skjer overalt. Google skal ha innført en ny ønsket egenskap hos folk de rekrutterer: mot til å opponere. Det kom inn etter at man forstod at «alle», unntatt beslutningstagerne, så Facebook komme, men ingen sa det.
Bentes blogginnlegg er i skrivende stund delt og likt 1.500 ganger i sosiale medier, og maktbalansen er åpenbart i nye og ikke gamle mediers favør. Det er på én måte moro å se at en blogger og næringslivsleder har mer makt enn en etablert kommentator i et tradisjonelt mediehus.
Men det er noe som ikke stemmer. Noe som uroer meg litt.
Og siden ingen andre sier det, så får jeg si det.
Det krasse angrepet er i all hovedsak et angrep på noe som ikke er skrevet, i hvert fall ikke i den omtalte artikkelen.
Hva er det buzzword-generatoren kaller sånt igjen?
