Snart er det premiere for høstens store dramasatsing på TV 2. Med «Grenseland» entrer Tobias Santelmann også sin første hovedrolle

Når «Grenseland» begynner å rulle over skjermen torsdag, får TV-publikum oppleve Tobias Santelmann (37) i hans første hovedrolle.

I TV 2s suksesserie «Frikjent» spilte han broren til hovedrolleinnehaveren, og passende nok heter hans nye rollekarakter Nikolai. Han gjør sitt inntog 2. november i «Grenseland», også det på TV 2.

Det er en spenningsserie som byr på både thriller-, krim- og dramaelementer, og Tobias Santelmann sier han er veldig stolt – både over å ha fått tilliten av TV 2 og Monster Scripted, og hvordan serien er blitt.

Hans rollekarakter etterforsker et drap i hjembyen, men oppdager at broren er involvert.

Dermed havner han i et psykologisk grenseland. Dessuten henspiller tittelen også til småbymiljøet som skildres, er innspilt i Halden-traktenes grenseland.

Nye utfordringer

Hvordan er det å ta steget opp til hovedrollenivå? Santelmann, som svarte for seg på telefon på vei til Gardermoen og takeoff til Budapest på jobb - sier han har hatt gleden av å jobbe med, og lære av, dyktige skuespillere som Nicolai Cleve Broch og Aksel Hennie her hjemme, så vel som sterke navn ute – som da han medvirket i BBCs vikingserie «The Last Kingdom.

– Det er fint å ha med når jeg selv skal inn i en ledende rolle.

Selv nærmest dumpet han inn i faget fordi han gikk på Steinerskolen. Og der måtte alle være med i skoleforestillingen.

– Jeg ble bedt om å spille Tevje i «Spelemann på taket». Det var fascinerende, så jeg gav det et år og begynte på folkehøyskole. Den sulten og nysgjerrigheten jeg følte da har ikke gitt seg ennå, og det håper jeg vil fortsette.

Politisamtaler

Tobias Santelmann har bak seg flere roller basert på historier fra virkeligheten: Han spilte Knut Haugland i «Kon-Tiki», Joachim Rønneberg i «Kampen om tungtvannet», og er akkurat ferdig med å gestalte Tjostolv Moland i kommende «Mordene i Kongo».

Hvordan er det å spille virkelige kontra fiktive karakterer?

– Med personer som har levd, finnes det ofte enorme mengder informasjon fra før av, og researcharbeidet blir gjerne mere detaljert i en tidligere fase. Er det en fiktiv rolle, begynner du naturlig nok med blankere ark.

- Utgangspunktet blir i større grad manuset, men friheten i karakterarbeidet er større. I forarbeidet til «Grenseland», snakket jeg med flere politifolk som har vært i samme situasjon som Nikolai.

Nærmere bestemt å være homofil i politiyrket, slik rollekarakteren er.

Ikke åpen

– Nikolai er homofil, men har aldri vært helt åpen om det i familien eller på jobb. Nikolai sin legning har i seg selv ingenting med plottet å gjøre, men det sier noe om hvem han er og hva han kommer fra. Han er vant til å være privat og holde ting skjult, og på den måten har han kontrollen. Det er viktig for ham.

Og evnen til å holde ting skjult, blir et stort poeng når historien i «Grenseland» skal rulles ut for seerne i ukene frem mot jul:

Nikolai kommer fra en politifamilie, der både faren og broren, som er eneforsørger for to små barn, er i yrket.

Han ender tilfeldigvis opp med å etterforske et selvmord, som han tror er et mord, og skjønner at familien er involvert.

Han får mulighet til å forstyrre etterforskningen. Da vil han berge familien – og beskytte brorens barn fra å bli foreldreløse. Det innebærer et livsfarlig dobbeltspill.

– Han må ligge to skritt foran sin egen etterforskning, nye saksopplysninger kommer frem og det er her spenningen ligger, lokker Santelmann:

– Vil han klare det?

– Betryggende

– Jeg kan forstå det er et vanskelig valg. Det handler også om hvordan du blir fanget i nettet, når du først har tatt det ene skrittet. Vi viste noen episoder for innsatte i Halden fengsel, hvor vi også har vært og filmet. De kjente seg igjen – også i hvor for det går nedover når du har tatt det ene skrittet feil, sier skuespilleren, og legger til at fangenes reaksjon var «betryggende».

– Nordmenn blir aldri lei av krim og spenning?

Tobias Santelmann ler, og sier at selv ser han «alt som er av krim».

– Jeg blir ikke lei selv! Det har blitt laget god krim i Skandinavia i mange år. Publikum elsker sjangeren, og det at det sitter mange der hjemme med svart belte i krimtitting gjør at vi blir nødt til å utfordre både seeren og sjangeren. Det mener jeg vi gjør med «Grenseland».