21.mai blåste det til strid noen kilometer fra russergrensa. Styre, representantskap og eierne av Barentssekretariatetet, hvilket vil si de tre nordnorske fylkeskommunene, sa nei til å la nettavisa BarentsObserver tilknytte seg «Redaktørplakaten».
BarentsObserver skulle være en informasjonsavdeling for Barentssekretariatet, og ikke drive med uavhengig journalistikk.
Det har siden vært vanskelig å forstå hva representantskapet egentlig mente med vedtaket.
Enda verre er det å forstå hva de trodde det (ikke?) skulle føre til av debatt.
VEDTAKET BLE MØTT med interne protester og et samlet hylekor. Fra både pressen, bransjen og den «Barents-interesserte» delen av norsk offentlighet.
Deler av hylekoret har vært relativt ukritisk, og saken er tross alt ikke så enkel som man umiddelbart kan få inntrykk av. Mer om det siden.
Men både vedtaket og den senere atferd fra eiere, styre og representantskap står likevel til stryk og knapt nok det. Og fylkespolitikerne har selv bidratt til å lage et muppet show i beste Ketil Moslet-stil av eventyret.
Med dette som foreløpige høydepunkter:
Da saken sprakk på kvelden 21. mai, uttalte fylkesordfører Runar Sjåstad i Finnmark til Medier24 at «det er ingenting som forandres». Avisen skulle fortsatt drives som «et nettsted og en nyhetsformidler, men ikke en uavhengig og fri avis».
På spørsmål om det faktum BarentsObserver per da allerede henviste til Vær varsom-plakaten, kommenterte Sjåstad først:
- Når de skal drive som før, betyr det at de skal drive som før. Så da kan de fortsatt følge Vær varsom-plakaten, svarer Sjaastad.
Før han noe senere, etter henvisning til konkrete paragrafer i VVP, kommenterte det slik:
- Da må man se om siden har vært drevet på feil premisser. Men dette er ikke noe som har vært forelagt eieren.
Fylkeskommunenes forståelse av både pressefrihet, Vær varsom-plakat og Redaktørplakaten har åpenbart stått for fall i denne prosessen.
Et godt og kuriøst eksempel på det er hvordan Troms fylkeskommune selv nederst på sin hjemmeside signerte med at de fulgte «Redaktørplakaten», noe Nordlys omtalte i mai.
Dette ble imidlertid fjernet kort tid etter at BarentsObserver-konflikten ble kjent. Men det hadde selvsagt ikke noe med den saken, slo fylkeskommunen fast.
Muppet showet begynte å uttegne seg da noen stakk hull på vannballongen med fylkespolitikernes argumentasjon. Det ble opprinnelig hevdet, blant annet fra Runar Sjåstad, at det var Utenriksdepartementet som ønsket å ha BarentsObserver som et informasjonsnettsted. UD finansierer BO, gjennom bevilgningene til Barentssekretariatet.
Men slik var det jo ikke, ble det klart allerede dagen etter eiernes vedtak. Overfor pressen og i et brev til Barentssekretariatets styre var UD og statssekretær Bård Glad Pedersen krystallklar på at de ønsket å videreføre BarentsObserver som en uavhengig nettavis.
- UDs syn er at det er en fordel om den har en mest mulig uavhengig linje. Det vil være viktig for dens troverdighet og legitimitet. Dette ble også formidlet av statssekretær Bård Glad Pedersen i møte 3. desember 2014 med daværende styreleder Stein Ovesen og daglig leder Pia Svensgaard, het det i brevet, som ble omtalt av Medier24da.
UDs krystallklare beskjed stilte eiernes vedtak og uttalelser i et merkelig lys. Forsøket på å rydde opp framstod heller ikke særlig troverdig.
Etter et møte 3. juni mellom UD og deler av Barentssekretariatets styre, ble det klart at styret nå skulle vurdere saken på nytt.
Dog hevdet man at dette ikke var noe nytt vedtak, men at det var basert på et vedtak fra desember (!) om å se på saken på nytt.
Altså: Man vedtok i desember en ny vurdering av et vedtak som ble gjort et halvt år senere?
Foreløpig siste kapittel i forestillingen fra fylkespolitikerne, er de seneste uttalelser fra fylkesrådslederne i Nordland og Troms. Og den som leser denne artikkelen fra Nordland fylkeskommune vil forstå hvorfor det er viktig med uavhengig journalistikk og ikke bare propaganda fra offentlige etater.
Her framstår Tomas Norvoll nærmest som «komiske Ali» fra Irak-krigen i 2003 når han framstiller bare fryd og gammen rundt eierskapet av BarentsObserver.
Selvsagt blander ikke eierne inn i hva som publiseres, sier Norvoll i en interpellasjon fra talerstolen.
Som da fylkesordfører Runar Sjåstad i februar skal ha sagt;
- Vi må passe på at BarentsObserver ikke skriver ting som kan skade Barentssamarbeidet.
Eller da styreleder i mai skal ha uttalt at BarentsObserver ikke «måtte bli et sted hvor artikler eller kronikker kan ta til orde for omkamper i forhold til hva eierne har bestemt».
DET ER GOD GRUNN til å stille mange spørsmål ved håndteringen av denne saken.Fylkespolitikerne bør kanskje si ja til tilbudene om kurs i presseetikk, som fra nordlendingen Reidun Kjelling Nybø, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening.
Et annet spørsmål er jo hvor fylkeskommunenes rådgivere har vært i denne saken. De burde ha gitt politikerne det samme «kurset» som Nybø tilbyr i sin kommentar.
Både Nordland, Troms og Finnmark har kommunikasjonssjefer som har lang journalistisk bakgrunn.
Hvor egentlig dere vært, Trond Magne Henriksen, Geir Johnsen og Knut Are Mortensen? Hvilke råd har dere gitt fylkespolitikerne - har de vært fulgt - og har dere i så fall trodd på det dere selv har fått betalt for å si?
SÅ LANGT IKKE så mye godt om eiernes vedtak og håndtering av saken.
Men når alt det er sagt, og når sant skal sies:
Dagens situasjon er heller ikke holdbar. Og det massive hylekoret fra presse-Norge blir i sum også ganske ukritisk og lite prinsipielt.
Barentssekretariatet er tross alt en offentlig eid institusjon som driver en nettavis.
Thomas Nilsen & co leder en redaksjon der de ansatte ikke har tittelen journalist, men er «rådgivere».
Som er ansatt i det som utenfra vil framstå som det statlige Barentssekretariatet.
Det er riktig at BarentsObserver tilsynelatende er og blir oppfattet som en uavhengig avis, fordi de driver god journalistikk av høy kvalitet.
Men de har like fullt ikke vært organisert som det.
Og det er egentlig ikke så uforståelig hvis for eksempel russiske øyne oppfatter det BarentsObserver skriver som offisiell norsk politikk.
Så til syvende og sist har jo fylkespolitikerne i BarentsObserver rett i én ting:
Dersom BarentsObserver for evig tid skal være en direkte avdeling underlagt Barentssekretariatet, er det vanskelig å skulle drive det som en uavhengig redaksjon etter både den ene og andre plakaten.
MEN SÅ ER DA heller ikke det beste og riktige alternativet å fortsette som i dag. At noe har vært en riktig organisering, betyr ikke at det er det for all framtid.
Barentssekretariatet har vært et trygt rede for BarentsObservers «barndom». Det har vært et godt fornuftsekteskap. Og gjennom relevant innhold har nettavisen etablert seg som en troverdig stemme fra nordøst.
Men skal denne stemmen styrkes, kan ikke svaret være å signere Redaktørplakaten og fortsette som før. Hele organiseringen må endres.
Noe som også skal ha ligget til grunn for den opprinnelige strategiprosessen til BarentsObserver, etter hva vi forstår.
Og som vi kan lese av Nord24 sin grundige gjennomgang av prosessen det siste året. En sak som også omtaler forvirringen det kan har skapt at hele Barentssekretariatet for tida er i en intern konflikt med sin leder Pia Svensgaard - som ikke (bare) handler om BarentsObserver.
Også Svensgaard jobbet for å organisere nettavisen på en annen måte enn i dag.
Inntil hun skjønte at eierne - hennes tidligere politikerkolleger - sa nei. Da fikk sekretariatslederen tilsynelatende kalde føtter og snudde kappa etter vinden. I så stor grad at kollega og redaktør Thomas Nilsen beskyldte henne for å ha tilbakeholdt viktig informasjon fra styret og eiere, skrev Nord24.
DEN SISTE MÅNEDEN har blitt et brokete kapittel for både Barentssekretariatet og BarentsObserver. Men det er ikke for sent å snu.
I en tid der det virkelig er behov for en stemme fra nordøst, er det siste vi trenger at nettavisa forvitrer. Den utgjør en viktig funksjon og bringer ikke minst en annen utenriksjournalistikk enn den vi får fra Oslo.
Men dagens organisering er overmoden for en gjennomgang. Fylkeskommuner bør ikke eie en uavhengig nettavis. Den siste måneden har vist at dagens politikere i hvert fall ikke er i stand til det.
Alt annet ligger til rette for BarentsObservers videre utvikling. Staben har solid journalistisk kompetanse og kjennskap til regionen. Utenriksdepartementet har vist både vilje og evne til å finne en finansiering.
Løsningen kan være å skille ut BarentsObserver som en uavhengig stiftelse. Med en finansiering som er så forutsigbar og uavhengig som mulig. Kanskje bør den heller ikke komme direkte fra utenriksministerens departement, for å styrke uavhengigheten nær russergrensa.
Her fins det allerede gode utredninger og forslag, skal vi tro redaktør Thomas Nilsen.
Og hvis han og kollegene setter seg ned med Utenriksdepartementet går det nok som det gjerne gjør når fornuftige mennesker bestemmer seg for å snakke sammen: At de finner en god løsning for BarentsObserver.
Barentssekretariatet og de nordnorske fylkespolitikerne bør selvsagt spille en viktig rolle i disse samtalene. Men de må kjenne sin besøkelsestid den dagen skilsmissen er et faktum.
En eventuell ny stiftelse bør ha et form for styre kjemisk fritt for politikere, og heller besettes av folk med kompetanse på journalistikk og/eller nordområdene. BarentsObservers framtid og troverdighet er for viktig til å ligge i hendene på nordnorske fylkeskommuner.
