- BÅRD IDÅS, headhunter og seniorrådgiver i MeyerHaugen
Med ansettelsen av Nicolai Tangen som sjef for Oljefondet, har debatten om offentlige søkerlister blusset opp igjen. Det er på tide. Dagens lovverk bør nemlig erstattes med nye og bedre løsninger.Ved å akseptere søknaden etter fristen, holdt Norges Bank Nicolai Tangen unna søkerlisten helt til etter at han var ansatt. Denne håndteringen har skapt mange vanskeligheter for sentralbanksjef Øystein Olsen, som har beklaget prosessen i etterkant. Men selv om Norges Bank nok var inne i gråsonen av hva som er lovlig, er det slett ikke uvanlig. Og mange vil også si det er klokt.
Saken illustrerer et stort dilemma ved ansettelser til offentlig sektor. Her står ulike viktige prinsipper imot hverandre: åpenhet, demokratisk kontroll og tillit til systemet versus oppdragsgivers interesse om bredest mulig kandidattilfang og søkernes ønske om personvern.
Vi som jobber med rekruttering opplever daglig at det er kollisjon mellom disse ulike og viktige hensynene.
Hensikten med dagens lovverk er først og fremst å sikre rettferdige, riktige og gode rekrutteringer til offentlig sektor. Prosessene må derfor være transparente og etterprøvbare. Jeg tror det er mulig å lage gode kontrollordninger for rekrutteringer i offentlig sektor, uten alle skal få vite hvem som var i prosess og hvem som ikke fikk stillingen.
HR Norge, Virke og Lederne foreslo en løsning i 2016, som i hovedsak innebærer:
- at offentlighetslovens paragraf 25.2. endres slik at kandidater som ber om det, kan få sitt navn unntatt fra de offentlige søkerlistene.
- etablering av et system der offentlige virksomheters ansettelsesprosesser revideres årlig som del av den lovpålagte forvaltningsrevisjonen for offentlige virksomheter
- etablering av et system for kvalitetssikring av prosedyrene knyttet til ansettelsesprosesser i forvaltningen
- at modellen testes gjennom et prøveprosjekt i utvalgte kommuner og statlige virksomheter
Forslaget fra HR Norge, Virke og Lederne fikk mange gode tilbakemeldinger, da det ble presentert, men siden har lite skjedd.
HR Norge-leder Even Bolstad sier til Kapital: «å røre med pressens mulighet for å hente ut og trykke søkerlister, er en sikker måte å pådra seg kritisk pressedekning». Pressens rolle i denne saken kan ha gjort det vanskelig på finne gode løsninger. Er det slik at politikerne ikke ønsker å ta i denne saken fordi de kan få media imot seg?
Det er i så fall synd, for i denne saken er ikke media bare en nøytral observatør, men også en aktør med egeninteresser.Offentlighetsloven skaper store dilemmaer ved ansettelser til offentlig sektor. Da er det litt påfallende at media nesten utelukkende er opptatt av offentlighetsloven og åpenhetsprinsipper når saken omtales, og i lite grad personvern eller organisasjonenes behov for gode kandidater med variert bakgrunn.
Jeg har for eksempel til gode å lese en sak i norsk presse som belyser Tangen-saken ut fra andre vinkler enn offentlighetsloven, kanskje med unntak for Kapitals saker i siste utgave.
Her er to relevante vinkler på offentlighetsloven, som jeg gjerne ville lest:
- «Slik hindrer loven arbeidsgivere i offentlig sektor å velge blant gode kandidater til lederstillinger»
- «Kvinne (35): Frykter å bli «outet» på søkerlista - tør ikke søke jobb i staten»
Tidligere journalist Espen Leirset skriver doktorgrad om demokratisk tillit og kontroll ved Nord Universitet. Han beskriver norsk offentlighetspraksis som «radikal» sammenlignet med andre land. Leirset mener vi trenger mer tillit og mindre kontroll, og jeg er helt enig.
Offentlig sektor trenger et større mangfold av ansatte, og ønsker flere ansatte med erfaring fra privat næringsliv. Men vi som jobber med rekruttering ser mange eksempler på at åpne søkerlister fører til at offentlig sektor går glipp av gode kandidater. Det er også et problem at det hindrer god flyt internt, spesielt i lederstillinger. Og vi ser eksempler på at offentlighetsloven tolkes ulikt fra organisasjon fra organisasjon. Noen er «smidige», andre er mer bokstavtro.
Når reglene er som de er, bør alle følge dem, inntil de blir endret. Dagens strikkfortolkninger skaper uforutsigbarhet, noe hverken kandidater eller arbeidsgivere i offentlig sektor er tjent med.
Målet med offentlighetsloven er å hindre misbruk og skape gode prosesser - ikke at pressen skal ha innsyn i offentlige søkerlister.
