Hovedregelen er klar: Skriv korte setninger! Da risikerer du ikke å rote deg bort

SØNDAGSPOSTEN: Det er rytmen det kommer an på når du skal skrive. Her er noen gode råd.

Bård Borch Michalsen

Publisert 14.05.2017 - 20:31

Denne artikkelen er over to år gammel.

I dag skal det handle om skriftspråket, og Hemingway kunne det.

Bård Borch Michalsen, forfatter, spaltist og førstelektor.

Her er hans favorittsetninger: He went to the river. The river was there.

Ja, kort er godt, men i språket som ellers i livet: med måte.

Hovedregelen er klar: Skriv korte setninger!

Da risikerer du ikke å rote deg inn i setningsledd uten logikk og sammenheng.

Dersom du selv skriver deg bort, kan du være sikker på at også leseren blir forvirret. Unngå å redusere teksten til en rebus. Sett punktum ofte.

Si én ting. Så sier du noe nytt.

På den annen side vil en tekst med utelukkende korte setninger være stakkato og vanskelig å lese effektivt. Derfor skal du variere lengden.

Bård Borch Michalsen:

Spaltisten begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.

Michalsen har gitt ut en rekke bøker, blant dem Komma (2014) og i disse dager kommer Skriv bedre ut på Spartacus forlag.

Den amerikanske skrivelæreren Gary Provost viste en gang hva som skjer når en skribent varierer setningslengden. Her i min oversettelse:

Denne setningen har fem ord. Her er fem ord til. Fem-ords setninger er fine. Men mange sammen blir monotone. Lytt til hva som skjer. Skrivingen blir bare kjedelig. Lyden av all teksten surrer. Den har hengt seg opp. Øret krever faktisk variasjon. Lytt nå. Jeg varierer lengden på setningene, og jeg skaper musikk. Musikk. Skrivingen synger. Den har en behagelig rytme, en klang, en harmoni.

Jeg bruker korte setninger. Og jeg bruker setninger av middels lengde. Og noen ganger, når jeg er sikkert på at leseren er uthvilt, vil jeg gi henne en setning av betraktelig lengde, en setning som strutter av energi og bygger seg opp til et crescendo, til drønnet av trommer, smellet fra symbaler – lyder som sier «lytt til dette, det er viktig».

Så skriv med en kombinasjon av korte, middels lange og lange setninger. Skap en lyd som tilfredsstiller leserens øre.

Ikke bare skriv ord. Skriv musikk.

I sin vidunderlige bok Om kunsten å lese og skrive summerer Olof Lagercrantz slik: Det er rytmen det kommer an på. En vanskelig tilgjengelig indre organisasjon. Et språkets åndedrett.

Lagercrantz siterer deretter en lite avsnitt fra novellen Far og jeg av Pär Lagerkvist:

Da jeg var bortimot ti år gammel, husker jeg, tok far meg i hånden en søndag ettermiddag, og vi skulle gå ut i skogen og høre på fuglesangen. Vi vinket farvel til mor, som skulle bli hjemme og lage aftensmaten, og ikke kunne bli med. Solen skinte varmt, og vi dro freidig i vei.

Så enkelt, og likevel en kunstferdig ordfletting der man straks fornemmer setningsmelodien, som er selve hemmeligheten, kommenterer Olof Lagercrantz.

Teksten er en lett bearbeidet versjon av et kapittel i boka Skriv bedre, som er skrevet av Bård Borch Michalsen (Spartacus forlag, april 2017). Teksten er gjengitt med tillatelse av forlaget.