To bud, ett credo: Egen, troverdig og sann journalistikk

SØNDAGSPOSTEN: Journalister skal ikke skrive det som passer, men slik det er, skriver Bård Borch Michalsen.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel.

JEG SKULLE TA EN hjemmeeksamen før ferien. Beskjeden var klar da jeg lastet ned oppgaveteksten: Universitetet gjennomfører plagiatkontroll!

Slike beskjeder avskrekker.

Ikke det at jeg ville ha jukset eller fusket i noe tilfelle, men cut-and-paste-tastene inviterer til fristende snarveier, og når jeg vet at teksten min blir gjennomgått av et smart dataprogram, er jeg enda mer påpasselig med å sørge for å vise til kilder og bruke hermetegn der jeg klipper direkte.

Bård Borch Michalsen: 

Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og arbeider i dag ved Universitetet i Nordland.

PLAGIERING HAR DOMINERT norsk mediedebatt den seneste uken, og det har handlet mye om det sjuende bud: Du skal ikke stjele.

Det er ikke pent å rappe andres åndsverk og late som at man har frembrakt det selv. Å finne informasjon hos andre er i og for seg en tradisjonell og nødvendig journalistisk metode.

Forutsetningen er at kilder krediteres etter god praksis for slikt. Det er heller ikke greit å låne ubegrenset av andres arbeid. Uhemmet avskrift av andres årsverk er både ulovlig og uetisk, uansett hvor mye man henviser til opphavsmannen eller -kvinnen.

De fleste journalister vet med seg selv når de nærmer seg grensen for hva som er greit, hva som er i gråsonen, og hva som er utålelig.

SÅ HANDLER UKAS store mediesak like mye om brudd på det neste budet i rekken. Nummer 8: Du skal ikke lyve.

Det er avslørt at journalister ikke bare har stjålet andres åndsverk. De har også latt som at de har møtt mennesker de ikke har møtt, altså presentert noe som fakta som er fantasi.

For leserne er dette verre enn at de har tjuvlånt uttalelser uten kildehenvisning og kreditering. Troskap til virkeligheten er et journalistisk credo og det som gir journalistikken legitimitet.

SELV OM FORMEN i gonzoreportasjer og kommentarartikler kan nærme seg de skjønnlitterære sjangere, skal sitater og uttalelser være korrekt gjengitt, man skal ha møtt de menneskene man sier man har møtt og vært de stedene man sier man har besøkt.

Gardinene skal omtales som grå selv om det hadde gitt mer schwung å omtale dem som glødende røde.

Journalister skal ikke skrive det som passer, men slik det er.

OG FOR ØVRIG kan det være en god idé dersom en smart ungdom utvikler et digitalt verktøy som kan plagiatkontrollere journalistikken.

Virkelighetskontrollen må vi utøve selv.
plagiat magasin bård borch michalsen søndagsposten nyhet

Ledige stillinger:

Se alle ledige stillinger her

Powered by Labrador CMS