Og akkurat det har også teologen, forfatteren og kommunikasjonseksperten Dario Edoardo Viganò sett.
I en fersk bok beskriver italieneren hvordan Jorge Mario Bergoglio har snudd opp ned på pavedømmets kommunikasjon med omverdenen.
Der paver før ham har nøyd seg med å avlevere mutte direktiver ovenfra og ned, går den nye topplederen for verdens katolikker ydmykt ned av pavestolen for å snakke med folk.
Bård Borch Michalsen:
Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.
«Til å være pave er Frans en grei kar», skrev en av mine Facebook-bekjente tidligere i sommer.
Frans hadde vært i en leir for syriske flyktninger i Middelhavet, og 12 av dem tok han med seg hjem til Vatikanet.
Det likte min bekjente. Jeg kjenner henne definitivt ikke som kirkelig orientert.
Bergoglio er den første ikke-europeiske pave på 1200 år. Han ble født i Buenos Aires i 1936, og det er i Argentina han har virket.
Begge foreldrene er italienske emigranter, så veien til Roma ble ikke lang. Og det var i umbriske Assisi noen mil nord for Roma Bergoglio fant inspirasjon til det som satte standarden for hans virke som pave: Valg av navn.
Bergoglio er den første pave Frans noen sinne, og han valgte navnet for å markere slektskap til FransavAssisis innsats for de fattige og tilsidesatte, og for å vise at også han selv først og fremst vil være til for folk på gaten («sulle strada»).
Pave Frans har sagt at han har den barmhjertige samaritan som ideal, og symbolikken er blitt lagt merke til verden over. I 2013 kåret Time Magazine ham til årets navn.
Frans snakker med alle, troende og ikke troende, betrakter ingen som fremmede, og han gjør det med et hverdagens språk mellom likeverdige.
Da Frans i mars 2013 på Petersplassen takket for tilliten ved pavevalget, innledet han slik: «God kveld, brødre og søstre» («fratelli e sorelle, buonasera»).
Talen ble sendt direkte på TV. Likevel ba han alle tilhørerne delta i en ett minutts stille bønn. Stillhet er alt annet TV-vennlig. Det var derfor effekten ble kolossal.
Forfatteren Viganò peker på flere trekk ved den gatesmarte paveFrans’ måte å kommunisere på:
Frans’ er helt spesielt god til å skape goderelasjoner med dem han omgås, og han snakker heller med lav enn med høy.
Han snakker enkelt og blirforstått av alle.
Han har grunnleggenderespekt for hver enkelts tro og meninger, og har benytter dialogen som kommunikasjonsform.
Han velger gjerne anekdoter fra hverdagen eller populærkulturen. Slik er han en briljant storyteller.
Frans snakker gjerne billedlig med metaforer som blir forstått og akseptert.
Og dessuten: Paven er hyperaktivt til stede i sosiale medier. Eller er han det?
Akkurat her mister boken om pave Frans’ kommunikasjon troverdighet, og en leser vil bli påminnet at vel er forfatteren Dario Edoardo Viganò kyndig og dyktig, men han er ingen uavhengig observatør:
Forfatteren var direktør for Vatikanets TV-stasjon til han i fjor ble plukket ut til å bli sjef for en nyopprettet kommunikasjonsdivisjon i Vatikanet.
Viganò understreker at det er pavens personlighet, prioriteringer av saker og temaer og helt spesielle evner til å møte folk som gjør ham i stand til å forandre Vatikanets rolle og anseelse.
I tillegg må vi anta at det ligger godt gjennomtenkte strategier bak det som presenteres.
Det er neppe Frans selv som bruker kvelden ved sin smarttelefon for å legge ut videoer på Instagram.
Ikke desto mindre:
Opinionen legger merke til det når pave Frans reiser verden rundt, og gjerne også til fattigkvarterer, når han heller enn en som refser, står frem som den som forstår og aksepterer.
Derfor blir han respektert av alle, troende og ikke troende.
Det må glede alle i Vatikanet, men jeg vil tro at de spør seg selv hva de skal foreta seg dersom paven blir mer populær utenfor menigheten enn innenfor.
Pave Frans er den nye vinen, en såkalt «riserva», den delen av årgangen som ikke tappes umiddelbart, men får godgjøre seg en god stund ekstra for å bli spesielt verdifull og bli tatt i bruk i det godes tjeneste.
Dario Edoardo Vigano:
Fratelli e sorelle, buonaseraPapa Francesco e la comunicazione
Carocci editore, 2016
PS: Pavens dyktige bruk av metaforer er nevnt, men ikke alle bildene hans kommer heldig ut. Etter terroranslaget mot redaksjonen i Charlie Hebdo i 2015 uttalte også paven seg. Da sa han: Dersom noen er ubehagelige mot min mor, gir jeg dem et slag i ansiktet som reaksjon. Det er normalt.
