Før i verden, for eksempel frem til 1980-årene, skrev vi julebrev, eller i alle fall julekort.
Bård Borch Michalsen:
Spaltisten begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.
Michalsen har gitt ut en rekke bøker, blant dem Komma (2014) og i 2017 kom Skriv bedre ut på Spartacus forlag.
Vi brukte den fineste pennen vi hadde, skrev tydelig, nydelig og prydelig; bestrebet oss på å tilpasse teksten til den enkelte mottaker.
Tante Lillemor trengte ikke samme informasjon som våre gamle naboer Per og Ellen.
Så ble vi tatt av kopimaskinen og elektronisk tekstbehandling, som effektiviserte og standardiserte fremstillingen av julebrev. Det vi da begynte å sende hverandre før jul, var årsberetninger om alt det fremragende og festlige vi (og helst barna) hadde oppnådd i de forgagne 12 måneder.
De masseproduserte julebrevene fra ti-årene før årtusenskiftet handlet om det samme som vi i dag leverer på Facebook hver dag, men redigert ned til to A4-sider, etter hvert inkludert bilder.
RUNDSKRIVENE: Noen ti-år før og ved årtusenskiftet var standardiserte julebrev umåtelig populære. (Enhver likhet med redaktøren av Medier 24 er ikke tilfeldig; den er uunngåelig).
I år har det vært enda bedre plass i postkassen enn noen desember tidligere. Posten Norge rapporterer at nedgangen i julepost fortsetter, og det gjelder spesielt julekortene.
Til 1981 var det billigere å sende kort med bare fem ord, og dermed nøyde mange seg med god jul og godt nytt år. Da rabatten for få ord forsvant, ble det færre kort, flere brev, en kort periode.
Noen ganske få oldiser sender fortsatt håndskrevne julebrev, og like få henger igjen i 80-tallets rundskriv – nå riktig nok enda mer fancy i design, bilder og farger. Men ellers?
Ellers leser vi julehilsener på Facebook, og vi trykker liker.
Liker? En gang i tiden var vi aper, og da elsket vi å klø hverandre på ryggen. En sjelden gang kunne det skyldes utøy eller urenslighet, men hvordan kan det ha seg at i noen stammer klør apene hverandre bak i 20 prosent av sin våkne tid?
Evolusjonspsykolog Robin Dunbar fant svaret: Apene mangler språk, så de må uttrykke seg på andre måter, og det er der kløingen kommer inn. Når en ape klør en annen på ryggen, sier den samtidig: Jeg liker deg.
Den som utsettes for kløingen, føler seg avslappet og trygg – blir rett og slett en anelse euforisk.
De av oss som ikke er blitt mennesker, er aper fremdeles, og de sitter der fortsatt, kløende hverandre på ryggen. Hvis de hadde kunnet snakke eller skrive, hadde de spurt hva som skjedde med oss som ble mennesker.
Hvordan har vi klart å nå så mye lenger enn dem? Vi vet svaret: Vi begynte å snakke. Da var mye gjort. Senere fant vi ut at det kan være en god idé å skrive ned tankene våre. Da nådde vi enda mye lenger.
Vi som ble mennesker utviklet oss videre, med skriftspråket som motoren.
Apene, stakkars, sitter dere fortsatt, kløende hverandre på ryggen for å si liker. De sitter på stedet hvil.
Jeg tror ikke Posten trenger oppbemanne i 2018. Digitaliseringen vil fortsette, antakelig med enda større konsekvenser enn til nå.
Men vi ser også motstrømmer. På ett område tror jeg det vil skje en forsiktig analogisering:
I desember neste år vil du åpne flere julebrev som er håndskrevne spesielt for deg, fra en avsender som har lyst til å fortelle deg noe, og som vil ønske deg en velsignet jul og et fredelig nytt år slik det bare kan gjøres med en inderlig håndskrift, en anstendig penn og et pent stykke papir.
Du vil ikke kunne trykke liker på brevet. Det tror jeg ikke gjør så mye.
