Hva har Lavangen, Loppa og Lørenskog til felles? Der er det «journalistisk halvskygge». Den største blindsonen er likevel Oslo

Det er medieforsker Sigurd Høst som konkluderer slik i en undersøkelse for Mediemangfoldsutvalget om hvite flekker på det norske aviskartet.

Slike flekker finnes, men i det store og hele er bildet likevel positivt:

I 406 av landets 428 kommuner finnes en lokalavis i minst 30 prosent av husstandene.

Høst antar at avisen dermed dekker det som skjer i kommunen på en profesjonelt tilfredsstillende måte, og han mener at husstandsdekning er en mer relevant målestokk i dag enn for noen år siden:

Mindre lokaljournalistikk finnes gratis på nettet enn tidligere, og gratisavisene har mistet betydning.

Det er i første rekke fremveksten av småaviser vi kan takke for at de fleste norske lokalsamfunn blir dekket journalistisk.

De store region- og distriktsavisene taper terreng, spesielt i randområdene, men her overtar fådagers- eller ukesaviser jobben.

Avismønsteret i Norge er slik blitt mer desentralisert:

Mens det i 1969 var 123 steder med utgivelse av avis, er tallet nå over 185.

Men det finnes altså 22 kommuner som ikke har en avis med minst 30 prosent husstandsdekning, med en journalistisk halvskygge som resultat. 

Disse kommunene kan deles i to grupper:

• Små utkantkommuner, primært i Nord-Norge: Værøy, Lavangen, Loppa, Hasvik, Lebesby, Gamvik, Nesna og Osen.
• Store kommuner i det sentrale østlandsområdet: Vestby, Ås, Oppegård, Bærum, Asker, Sørum, Rælingen, Lørenskog, Ullensaker, Nannestad, Røyken.

Disse kommunene er ifølge Høst bebodd av en moderne, urban befolkning som ofte føler større tilknytning til Oslo eller barndomskommunen enn til den kommunen de bor i, og som har tilgang til mange andre informasjonskanaler enn den betalte avis.

Tre kommuner med halvskygge som faller utenom de to hovedgruppene, er Råde, Andebu og Sauherad, og dessuten kan det være kommuner som reelt ligger i en journalistisk halvskygge selv om det finnes en avis med minst 30 prosent husstandsdekning.

Oslo er i en kategori for seg selv, og Høst mener at det er her vi finner det eneste eksempelet i Norge på lokaljournalistisk blindsone:

Det mangler ikke aviser, men det mangler lokaljournalistikk.

Høst beskriver situasjonen slik:

- Som bosatt i Oslo hele livet og som mangeårig abonnent på Aftenposten og Indre Akershus Blad må jeg konstatere at jeg vet mye om for eksempel utbyggingsplanene på Bjørkelangen og Sørumsand, men ingenting om det som foregår i min egen bydel. Det skjer ingen systematisk journalistisk overvåking av bydelene, og dekningen av det som skjer sentralt på rådhuset, er sparsom og konsentrert om utvalgte temaer.

Oslo er et problem altså.

Det mangler en egentlig lokaljournalistikk.

Trøsten for osloborgerne får være at det meste som er ment å være riksjournalistikk i Norge, blir laget med oslobrillene på.

Ellers i landet drives det lokaljournalistikk i nesten alle kommuner, og det er fremveksten av de bittesmå avisene som gir en såpass hyggelig hovedkonklusjon.

Pressestøtten ble lagt om for noen år siden slik at det er lettere for de minste å få støtte.

Sigurd Høsts rapport for Mediemangfoldsutvalget viser at i det minste for småavisenes del virker pressestøtten etter hensikten:

Mangfoldet øker.

PS: Avisene i nabokommunene til Oslo sliter med lav husstandsdekning. Det finnes ett unntak: Nittedal. Kommunen har over 20.000 innbyggere, altså mer enn i en mellomstor by som Narvik, og lokalavisen Varingen fra 1946 holder virkelig koken med to utgivelser i uken. Husstandsdekningen i Nittedal er 56 prosent. 

• LES HELE rapporten hos Mediebedriftenes Landsforening

Bård Borch Michalsen: Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.