Endelig en bok om sosiale medier uten en eneste skråsikker konklusjon

YES! PÅ SIDE 54 står det svart på hvitt:

Jeg viser ikke solskinnssiden min på Facebook fordi jeg er narsissistisk.

IDA AALEN HAR SKREVET en bok om sosiale medier som ikke inneholder en eneste skråsikker konklusjon.

Det er det som er så herlig med «Sosiale medier» (Fagbokforlaget, 2015).

Hun har mye å slå i bordet med, det er ikke det. Aaalen er utdannet medieviter, og senere har hun lest 2000 vitenskapelige artikler (som er vurdert av kolleger) før hun begynte å skrive.

Litteraturlisten bakerst i boken er derfor på 30 sider (8 punkt, eller kan det være 9?), og de som trenger en kjapp repetisjon før eksamen i grunnfag i medievitenskap, finner det meste her.

Nederst på sidene står det også fotnoter med henvisninger, for den spesielt interesserte.

Bård Borch Michalsen: 

Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og arbeider i dag ved Universitetet i Nordland.

TIL Å BLI skremt av? Overhodet ikke.

Boken er lettlest, velskrevet (bare en eneste virkelig stygg skrivefeil) og fullstappet av kvalifiserte påstander om Facebook, Twitter, Instagram og andre sosiale medier.

Aalen har altså solid bakgrunn for sine betraktninger. De er forsiktige, og akkurat det er en hovedkonklusjon:

Vi vet ikke så veldig mye om hvordan de sosiale mediene virker, men kjappe råd fra ekspertene (som har iPhone 6 og tre Facebook-konti) er sjelden mer enn anekdotisk basert synsing.

De som vil vite mer om den slags, kan slå opp hos Matteus 15-7, der de falske profeter er omtalt i mindre hederlige vendinger.

EN ANNEN KONKLUSJON er denne: Folk er folk.

De sosiale medier er et produkt av en teknologisk utvikling, men vi som bruker disse mediene, spiller med og lar urgamle væremåter influere på bruken og utviklingen.

To eksempler:

• Sjimpansene klør hverandre på ryggen kontinuerlig. Det er ikke fordi de har parasitter, men fordi kløingen er en måte å vise respekt, tillit og glede over vennskapet på. Etter hvert ble vi til mennesker og kunne uttrykke det samme gjennom språket (bokstaver, ord, setninger) – til og med noe mer sofistikert. Når vi trykker «like», er vi i tilbake hos sjimpansene i uttrykksform. Skriver vi en kommentar, er vi mennesker.

• De av leserne som skulle være over 30 år, vil svakt kunne erindre noe vi kalte fotoalbum. Remember? Der la vi bilder fra familiens lykkelige begivenheter. Var det noen som kritiserte oss for at vi ikke la ut bilder av våre nederlag, dårlige dager og tabber? Jo eldre album du finner hos bestemor, jo mer viser de av livets smørside. Forskningen gir støtte til at det først og fremst er solskinnssiden som kommer frem i sosiale medier. Den gir derimot ikke støtte til at dette er fordi folk flest er narsissistiske, falske eller prøver å vise at de er bedre enn andre.

Alt er altså som før, men ingenting er likevel det samme.

Vi har fått mer av alt, og det betyr noe for oss alle, enten vi opptrer som personer, driver business, en forening eller en avis trykket på steindøde trær - eller ønsker å vinne et valg.

DET ER FORRESTEN ett kapittel fra pensumbøkene til grunnfag i medievitenskap Ida Aalen ikke viser til. Det er kapittelet som handler om journalismen.

Begrepet kommer fra den svenske maktutrederen Olof Peterson, som i en legendarisk artikkel fra 1994 beskrev en ideologi der journalistene sto mellom makten og folket. Derfor kunne ikke makten kommunisere direkte med folket; det skjedde via journalistenes fortolkning og velvilje.

Vi kan forestille oss at de sosiale mediene demokratiserer mediemakten på mange måter, men Ida Aalen forklarer og begrunner at det også er slik at disse mediene styrker de som har mye makt fra før.

Og dessuten: Det var journalistene som fordelte oppmerksomhet og stjerneglans gjennom den klassisk massemediale maktutøvelse.

Den sosialmediale makten er det algoritmene hos Facebook som utøver; algoritmene er den oppskriften som datamaskinen skal følge, og Facebook instruerer nøye for å optimalisere nyhetsstrømmen vår, altså det en nyhetsredaktør foretok seg før.

IDA AALENS BOK anbefales deg som ønsker en realitetsorientering - og ikke tror på alt som er skrevet på Facebook.

• PS: Jeg sjekket Facebook, Instagram og Twitter bare åtte ganger mens jeg skrev dette. Jeg vil ikke si hvor mange ganger jeg var en snartur innom der mens jeg leste boken.