FØR FIKK VI meningsmålinger en gang i måneden. Da trodde vi på dem.
I dag får vi målinger både morgen og aften. Nå tror vi på dem vi liker.
Men vi tror på Harald Stanghelle også. Medgangssupporterne bestemmer seg i dag.
Bård Borch Michalsen:
Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og arbeider i dag ved Universitetet i Nordland.
I 1916 SENDTE det amerikanske magasinet Literary Digest mange millioner postkort til sine lesere med følgende spørsmål: Hvilken presidentkandidat vil du stemme på?
Svarene førte til at magasinet kunne spå valgseieren til Woodrow Wilson, og det traff godt også i senere målinger.
Men i 1936 gikk det aldeles galt, skriver Torill Aalberg (Tidsskrift for samfunnsforskning 03/10).
2,3 millioner hadde svart, men leserne til Literary Digest var relativt rike og sympatiserte derfor mest med republikanerne. Derfor klarte ikke Literary Digest å spå seier til demokraten Roosevelt.
DET KLARTE DERIMOT George Gallup, som hadde utviklet en vitenskapelig metode med representative utvalg.
Gallups metode ble raskt populær, og fortsatt er det slik at min generasjon sliter med å si «meningsmåling» i stedet for «gallup». For det var gallup det het den gang målingene ble gjennomført en gang i måneden og vi alle trodde på dem.
Spesielt når valgene nærmer seg, gjennomføres meningsmålinger av mange institutter, for mange oppdragsgivere og med kort tid mellom hver måling.
BARE DE SISTE timene er det kommet to blodferske nasjonale målinger:
«Krisemåling for Ap» er konklusjonen som trekkes i Dagbladet:
TV2 konkluderer ikke slik for Ap, for der oppnår Arbeiderpartiet 31,8 prosent, en svak tilbakegang på 0,6 prosentpoeng.
TV2 velger å prioritere Trine Skei Grande, som beskrives som vinneren av målingen med Venstre-fremgang på 1,5 prosentpoeng til 6,6 prosent.
Slik gikk det ikke i Aftenpostens måling. Der gikk Venstre tilbake fra 6,1 til 5,3 prosent.
MENINGSMÅLINGER KAN forbløffende vise trender i velgeroppslutning. De treffer oftest svært godt, men ikke alltid.For eksempel klarte ikke svenske institutter å fange opp den voldsomme framgangen for Sverigedemokratene.
Hovedgrunnen til at målingene viser litt forskjellige resultater, er at det alltid vil være feilmarginer.
Disse feilmarginene fortelles det gjerne om med så liten skrift at de glemmes av journalistene som leter etter gode nyhetspoenger.
Partier som går tilbake, er derimot flinke til å minne om feilmarginene, mens partiledere i meningsmålingsfremgang ikke klarer å la være å glede seg storligen - selv om de vet at fremgangen kan skyldes feilmålinger.
FOR DET ER SLIK at fremgang avler mer fremgang.
Allerede Matteus slo dette fast i en relativt gammel sosiologisk observasjon:
Den som har han skal gives, han skal ha i overflod, men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.
(Matt 13.12).
Sosiologen W.I. Thomas var inne på noe av det samme da han i 1928 formulerte det som er blitt hetende Thomas-teoremet:
Dersom vi definerer en situasjon som virkelig, er den virkelig i sine konsekvenser.
OVERSATT TIL VALGKAMPEN her og nå: Partier som vokser, fortsetter gjerne å vokse. Hvis meningsmålingen sier at partiet ditt har framgang, så får det akkurat det.
Mekanismene i hodene våre som gir slike samlede konsekvenser for partiene, forklares i en av medievitenskapens klassikere som fortsatt har solid relevans: Teorien om taushetsspiralen.
Tyske Elisabeth Noelle-Neumann formulerte teorien, som var basert på psykologiske eksperimenter som viste at vi mennesker helst vil mene det samme som resten av gruppen vi tilhører.
Vi ønsker alle å være med på vinnerlaget, og hvis Harald Stanghelle forteller oss at nå er SV i medvind, så vil det kunne påskynde vindstyrken.
Vi kan like det eller ikke, men det ligger nok i den menneskelige natur å være medgangssupporter.
Vi gjør oppmerksom på at artikkelforfatteren er listekandidat for Harstad Venstre.
