ERIK PONTOPPIDAN (1698-1764) forklarte hvordan Martin Luther skulle forstås.
Jurister har nå forklart hvordan Vær varsom-plakaten skal tolkes.
De kommer forbløffende godt ut av det.
Bård Borch Michalsen:
Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.
PRESSENS SELVDØMMEAPPARAT er en imponerende institusjon. Det yrkesetiske regelverket er mer omfattende og med et høyere detaljeringsnivå enn noen andre profesjoners retningslinjer (som denne skribent kjenner til).
Dertil har pressen et selvdømmeorgan som behandler flere hundre saker hvert år, og sakene legges åpent frem for dem som skulle interessere seg i å lese hvilke vurderinger som gjøres (www.presse.no).
Vi må tro at den presseetiske infrastrukturen uttrykker en reell interesse for at pressens medarbeidere skal holde seg på den smale sti, at all energien som pressen sprøyter inn i etikkarbeidet, er mer enn kløktig omdømmearbeid for å opprettholde troverdighet og holde lovgiverne på avstand.
HALVARD HELLE OG VIDAR STRØMME og deres kontorkolleger har saumfart sakene hos Pressens Faglige Utvalg. Resultatet er blitt en kommentarutgave til Vær varsom-plakaten.
Jeg frøs lett på ryggen da jeg oppdaget at det var advokater som sto bak boken.
Presseetikk er noe ganske annet enn juss, og en jussifisering av etikken er betenkelig.
De stadige utvidelsene av Vær varsom-plakaten er et steg i en slik jussifisering, og plutselig kan man tro at plakaten regulerer alle forhold, og at det som ikke forbudt, er tillatt, at alt det som frarådes, ikke kan gjennomføres i enkelttilfeller.
I DEN PRAKTISKE hverdagen er det redaksjonens evne til klok refleksjon rundt dilemmaer og vanskelige saker som avgjør den etiske presseetiske kvaliteten på beslutninger som tas.
Vær varsom-plakaten blir da bare én av mange innganger til de vurderinger som må gjøres.
Men naturligvis: De presseetiske retningslinjene er der, de er bindende, og de påpeker prinsipper, hensyn og momenter som betyr noe i en konkret etisk vurdering.
Helle og Strømmes gjennomgåelse er en utmerket oversikt. Den trekker frem konkrete vurderinger PFU har foretatt med henvisning til hvert enkelt punkt i Vær varsom-plakaten.
Samlet fyller PFU-uttalelsene generelle punkter i plakaten med konkret innhold.
ET DET NOE kontroversielt her?
Ikke mye, men jeg synes forfatterne er overdrevent positive til sitatsjekk, for eksempel gjennom en uttalelse som denne:
«Kravet om at mediene skal gjengi meningsinnholdet i intervjuobjektenes uttalelser, tilsier (…) at man bør praktisere sitatsjekk.»
Noe nytt? Forfatterne har prøvd å finne ut hva det konkret betyr når det i punkt 4.17 står: «Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.»
Vurderinger av konkrete saker er foretatt, med denne konklusjon: «Det som følgelig kan slås fast, er at to dager uansett er for lenge å la innlegg som strider mot presseskikk, å bli stående.»
FORFATTERNES BELASTENDE utdannelses- og yrkesbakgrunn til tross:
Den nye kommentarutgaven til Vær varsom-plakaten er noe enhver redaksjon bør ha stående i en hylle nær desken.
Dog uten tro på at boken fyller intensjonene som Pontoppidan lovet, at den inneholder «alt det som den der vil blive salig, har behov at vide og giøre.»
