Solbergs nyttårstale: Solid, stødig, søvndyssende

Det er godt å være barn i Norge. Det skal bli enda bedre. Regjeringen har en plan, skriver Bård Borch Michalsen.

Publisert 01.01.2019 - 20:49

Denne artikkelen er over to år gammel.

BÅRD BORCH MICHALSEN, førstelektor Handelshøgskolen ved UiT Norges arktiske universitet

Statsminister Erna Solbergs nyttårstale prioriterte ett tema: Barn og ungdom. Det temaet forfulgte hun gjennom hele talen. Det gjorde det lett å følge med.

Talen var solid både i oppbygging og gjennomføring, men her var ikke mye som fikk hjertet til å hamre, unntatt hos Kristelig Folkeparti, som fikk familieverdier listet opp så det holder.

Solberg fanger seerne med en historie om det mirakel det er å oppleve at et barn kommer til verden. Derfra forteller hun hvor godt det er å være barn og ung i Norge, og hvor greie og skikkelige våre barn og ungdommer er.

Men hun forteller også at det finnes utfordringer, og da er ikke VI hele nasjonen lenger. Ved tre anledninger trekker hun frem hva regjeringen vil foreta seg for de yngste.

Hun beveger seg altså bort fra rollen som en statsminister for alle til å bli en sjef for en regjering (som også inkluderer Kr.F).

Statsministeren begeistret neppe mange utenfor menigheten, men så lenge hun snakket om barn og ungdom, var det heller neppe mange som lot seg irritere så fryktelig.

Men mange merket seg nok at avslutningsordene om klimamålene var heller uforpliktende.

Solberg er nøysom når hun plukker fra retorikkens verktøykasse, men noen virkemidler gjenkjenner vi:

Tre ganger nevner hun konkrete personer som synliggjør hennes poenger.
Noen få ganger bruker hun gjentakelsesgrepet: «Vi har suksesshistorier. Vi må skape enda flere.»
Når hun snakker om bærekraft, bruker hun «Per, Pål og Espen Askeladd»-teknikken: Bærekraft økonomisk, sosialt og miljømessig.
Hun nevner innledningsvis skrubbsår og plaster bokstavelig; senere kommer hun tilbake til skrubbsår og plaster i overført betydning.
Hun prøver én gang å være morsom, da hun med et forsiktig smil sier at hun neppe trenger fortelle oss hvordan man lager barn.

I det store og hele representerer talen en nøktern saklighet som noen vil sette pris på, andre vil gjespe til.

Men Solberg følger rådene fra en annen bergenser, Lyder Sagen, som sa at man skal snakke nydelig, tydelig prydelig. Solberg står også støtt og solid med blikket rettet mot oss, og hun bruker hendene for å understreke budskapet.

Og taleskriverne har utstyrt henne med enkle ord og setninger som flyter fint med pauser på rett sted.

Men får de hjertet til å slå? Neppe? De som var søvnige da talen begynte, fikk servert lite å bli vekket av. Jeg tror de sovnet.