ARTISTER SOM trenger et løft i karrieren, gjør klokt i å dø.
Da går vi av hengslene, både i Akersgata og ved mobilene i de tusen hjem, for som vi vet:
Det er de beste som dør.
Bård Borch Michalsen:
Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.
DENNE UKEN har enda en slagersjarmør gått bort. Etter å ha lyttet til sammenhengende radioavspilling av hans musikk i noen dager vil jeg karakterisere sjangeren som noe outrert 70-tallsdisco.
Det var forresten denstørste som døde - også denne gangen.
ØYEBLIKKET ETTER at dødsfallet var blitt kjent, ryddet nettavisene forsider, innsider og baksider, og Facebook svulmet over av hjerter og roser.
Med ett var alle blitt fans fra evighet til evighet.
Det var Prince denne gang.
Tårene rant nedover Facebook, men fredag var det heldigvis noen som sa fra.
Per Gaute Pettersen, seniorrådgiver ved Nord universitet i Bodø skrev:
For få måneder siden erfarte jeg at David Bowie - litt overraskende for meg - var den mest talentfulle og begavede musiker "of all times". Til og med større enn Michael Jackson. Nå viser det seg altså at dette er feil:
Det var visstnok Prince som var den største. I skarp konkurranse med Syriakrise, vannmangel i India og nedskjæring i Forsvaret klokket Prince inn til 8 minutter av gårdagens Kveldsnytt som hovedoppslag.
FOR MEG BLE toppen – eller bunnen – nådd da jeg skulle lytte til ukens plate-date i P2sKulturhuset fredag ettermiddag.
Plate-daten pleier være et ukentlig høydepunkt hvor to interessante mennesker gir hverandre meningsfylt musikk og kloke ord.
Men hva handlet det om denne uken?
Først trodde jeg å være blitt feilsendt til P3, men nei, da: P2-redaksjonen hadde kastet om på planene, lot en programleder fra realityserien Robinson og en annen Prince-supporter snakke om den nevnte popmusikeren og spille dennes musikk.
DØDSFALLET KOM åpenbart beleilig for regjeringen, for Erna Solberg lot ikke sjansen gå fra seg:
NTB sendte hastemelding til pressen om at hun fra kl. 21.00 torsdag var tilgjengelig i statsministerboligen, for kommentarer til dødsfallet.
Akkurat hastemeldingen skal ha vært en misforståelse på NTB-desken, har regjeringsapparatet antydet i etterkant.
Men det passet statsministeren bra, for da slapp hun for eksempel å snakke om hva Sylvi Listhaug holder på med.
Er Listhaug den eneste som får til noe i regjeringen?
Erna gråter over Prince, AndersAnundsen kommandoinnkaller Presseforbundetsgeneralsekretær på teppet. Og kulturministeren? Linda Hofstad Helleland jubler over at det snart skal bli mulig for nordmenn å denge løse på hverandre mot betaling.
Og samtidig, et annet sted: Listhaug jobber dag og natt for å gjøre Norge til Europas mest lukkede land.
SOSIOLOGENE Paul Lazarsfeldt og Robert Merton skrev det allerede i 1948 da de oppsummerte sine funn om mediemakten:
Massemediene overfører status til ideer, personer og virksomheter.
Dessuten har de en narkotiserende dysfunksjon; vender oppmerksomheten fra det viktige til det perifere.
Og etterpå har de sosiale mediene erobret oss, og teorien om taushetsspiralen hjelper oss til å forstå hva som skjer:
Vi registrerer at alle andre sørger.
For å forbli en del av det store fellesskapet gjenstår det bare ett alternativ for oss andre: Vi må også sørge: tungt, heftig, tårevått.
ETT SPØRSMÅL gjenstår likevel:
Hva skal nettavisene (og alle vi andre) foreta oss når det er kulturelle størrelser som går bort?
Jeg håper Leonard Cohen og Bob Dylan holder ut i noen år til.
