EDB og verdensveven har revolusjonert medie-Norge.
Journalistveteranene Sven Egil Omdal og Halvor Hegtun tror likevel at det ikke går til Bloksberg, men inn i en ny gullalder, og det er en mening de bøyer seg for.
Bård Borch Michalsen:
Kommentatoren begynte å arbeide som journalist midt på 1970-tallet, Han har arbeidet i dags-, fag- og ukepresse, nærradio, lokal-TV og nyhetsbyrå, er utdannet cand.polit/medieviter og er i dag førstelektor i organisasjon og ledelse ved Handelshøgskolen UiT, Det arktiske universitet, Campus Harstad.
FOR NOEN TI-ÅR siden var samfunnskritiske debattbøker et relativt populært fenomen. «Rapport fra Rana» fra 1970 er en sånn bok.
Tore Linné Eriksen skriver her om alt som var gått galt med det moderne Norges prestisjeprosjekt for gjenoppbyggingen av et samfunn innerst i en fjord i Nordland.
Det skjer ikke ofte at jeg tenker på «Rapport fra Rana», men tanken treffer meg når jeg leser HalvorHegtun og Sven Egil Omdals «Noe innen media».
ER DET EN SÅNN bok de to eldre presseherrene har avlevert?
Det er det.
Det er en «Rapport fra mediene», en beskrivelse av forfallet i pressen og med opptil flere pekefingre.
Det som skiller «Noe innen media» fra 70-årenes debattbøker, er for det første at Hegtun og Omdal antyder en happy ending.
For det andre er kritikken pakket inn i et strålende humør, anekdoter, selvironi og formuleringer som gleder leserne fra side til side, og i kampen om oppmerksomhet slår knockout på finalen i rytmisk sportsgymnastikk i Rio.
SÅ ER DET ikke lite forfatterne mener er skakt og skjevt. Noen feil og mangler i utvalg:
Kommentariatet går over en grense når det ikke bare analyserer og vurderer, men også opptrer som dommer.
Redaktørene er redusert til produktsjefer som poserer uavhengighet. De er ideologer til festbruk, økonomer til hverdags:
Aftenpostens politiske redaktør, Trine Eilertsen, stiller i Debatten i NRK, mens sjefredaktør Espen Egil Hansen er på strategisamling med styret.
Pressen tyr for lett til anonyme kilder:
Den som tillater anonymitet i annet enn rene faktaspørsmål, inviterer til overdrivelser, fortegnelser og manipulasjon, både fra kildens og journalistens side.
Åpne kommentarfelt: «Vi innbiller oss selv at sjikane er en demokratisk menneskerett.»
Content marketing, native advertising, innholdsmarkedsføring og andre ord direktørene og redaktørene nettopp har lært på seminar:
Hvorfor snakker de ikke bare om tekstreklame eller god gammeldags faglig prostitusjon? Forvirringen er tilsiktet. Ansvaret for å skille annonsene fra journalistikken ligger ikke lenger i redaksjonen, men hos leseren.
Konsernenes utskillelse av lønnsomme digitale prosjekter i egne selskaper. Dersom FINN fortsatt hadde vært en del av avisøkonomien, hadde det vært flust av penger til «ulønnsom journalistikk».
Det går an å nevne mer:
Blodtåken (som ofte setter inn i bagatellmessige saker), misbruk av statistikk (som fører til at vi frykter kriminalitet mye mer enn det er grunn til), sportsjournalistene i NRK (som burde vært flyttet til underholdningsavdelingen) og måten vi fortsatt lager nettaviser på (papiraviser på nett).
LIKEVEL, TIL TROSS for alt dette har Omdal og Hegtun skrevet en dypt optimistisk bok.
De tror på den norske blandingsmodellen med lett og tungt under samme avishode, de minner om de små og lette dinosaurene som overlevde fordi de lærte seg å fly, og de ser mange tegn på journalistisk nyskapingsarbeid.
Forfatterne er også sikre på at journalistikken kommer til å overleve selv om en og annen avis skulle dø, og la meg smette inn, nesten 50 år etter dystre spådommer i «Rapport fra Rana»: Det står slett ikke verst til i nordlandsbyen i dag.
REPORTASJEN SOM SJANGER kreves at journalisten virkelig har vært til stede på åstedet, har observert, annammet, snakket, lyttet. Omdal & Hegtun har begge levd lange liv i pressen, primært Aftenposten og Stavanger Aftenblad.
Så det er kanskje en reportasjebok de har forfattet, grensende både til pamfletten, erindringsboken, essayet og kåseriet, i den hensikt at samtaler om medieutviklingen ikke i sin helhet skal overlates til «mennesker som bruker glosene digital, viral, plattform, klikk og algoritme i hver setning».
Forfatterne har selv anmeldt boken og kastet terning, så det trenger ikke jeg gjøre.
De gir den terningkast 4.
PS: Forfatterne har glemt å redegjøre for hva som egentlig foregår i redaksjoners morgenmøter. Derfor røpes det her: Feilfinning!Journalister er mer enn alminnelig dyktige til å se splinten i brødrenes øyne. Hvis dette hadde vært et morgenmøte, ville derfor min misunnelse raskt ha ledet meg til påpeke at det er en stygg kommafeil i bokens dedikasjon, at forfatterne bruker begrepet journalisme svært originalt, og at de feilskriver etternavnet til Medier24s redaktør.
