Bar Vulkan-saken til VG førte til opprørt hav i Medie-Norge. Piskende stormkast mot journalister og en tsunami av fordømmelse skylte inn over redaktøren i Akersgaten. Et utvalg ville bøte på skadene med omfattende revisjon av kildearbeids-kapitelet i Vær Varsom-plakaten, men nå må styret i Norsk Presseforbund hindre at Vulkan-utbruddet legger maktkritisk journalistikk i Norge under et tjukt lag av lava og aske.
Det var VG-redaksjonen selv som skapte uttrykket «askefast». Betegnelsen kan få betydning også for kritisk og undersøkende journalistikk hvis forslagene til Omdal-utvalget blir innført i en ny utgave av Vær Varsom-plakaten. Kildene vil kunne få økt makt på bekostning av den uavhengige journalistikken.
Som vanlig kom ropene på forsterkninger og endringer av pressens etiske regelverk da VG begikk sine alvorlige feil i Bar Vulkan-saken for halvannet år siden. Presseforbundet svarte med å sette ned Kildeutvalget, ledet av Sven Egil Omdal, som har foreslått endring av seks punkter i Vær Varsom-plakatens kapittel om forholdet til kildene.
Da utvalget presenterte sine forslag stilte jeg meg i likhet med mange andre åpen for å diskutere forbedringer av VVP. Vi var alle preget av opprullingen av VGs arbeid med Bar Vulkan-saken. Men heldigvis har styret i Norsk Presseforbund valgt å bruke god tid på behandlingen av forslagene.
Det siste året er pressens forhold til sine kilder – og publikums forståelse av dette – blitt gjenstand for mang en debatt i Medie-Norges organisasjoner, lokalt, regionalt og på nasjonalt plan. 1. oktober utløper høringsfristen som Presseforbundet har satt for å komme med sine kommentarer til forslagene.
Skepsis mot endringsforslag
Høringssvarene viser at mange mediehus og organisasjoner anerkjenner analysearbeidet som Kildeutvalget har gjort på bakgrunn av omfattende kartlegging av praksis i redaksjonene. Men Norsk Redaktørforening og de største mediehusene er meget skeptiske til forslagene om endringer i Vær Varsom-plakaten. Norsk Journalistlags høringssvar uttrykker også tvil til flere av forslagene, men velger i stedet å fremme egne endringsforslag.
- Vi trenger en presseetisk plakat, ikke en håndbok i journalistikk, lyder omkvedet fra flere høringsinstanser.
Mange vektlegger også at det tross alt er skjedd mye på dette området gjennom det siste året. Flere mediehus har selv revidert sine interne husregler og innskjerpet svakheter i omgangen med kilder. Fremfor alt har Pressens Faglige Utvalg behandlet en omfattende klage mot VGs arbeid med Bar Vulkan-saken. Avisen ble felt for brudd på fem regelpunkter i Vær Varsom-plakaten.
Et stort paradoks
«Det er et paradoks at VG ble felt på de punktene som utvalget nå går inn for å endre», skriver Dagbladets sjefredaktør i sin høringsuttalelse.
Også TV 2, som rullet opp og avslørte VGs journalistiske feilgrep i Bar Vulkan-saken, er sterkt kritisk til forslagene om å endre Vær Varsom-plakaten. «Forslagene til endring av VVP bør ikke følges opp. De er unødvendige, og de er utløst av en enkeltsak som verken er representativ for bransjen eller for VG», skriver kanalens redaktører.
NRK uttrykker mye av den samme skepsis, men er likevel innstilt på å fremme egne forslag til justeringer på noen av punktene. VG og de store regionavisene er alle negative til at en enkeltsak som Bar Vulkan skal utløse behov for større endringer av Vær Varsom-plakaten.
«Utvalgets forslag til endringer vil kunne innskrenke redaksjonens mulighet til å drive kritisk journalistikk. De potensielle konsekvensene for den praktiske journalistikken er ikke godt nok gjennomtenkt», skriver Aftenposten i sin høringsuttalelse.
Kjernen i journalistikken
Kildearbeid er kjernen i det journalistiske håndverket. En journalist uten kilder finner ikke egne nyheter. Han bidrar ikke til å avdekke viktige kritiske forhold i samfunnet. Han er dømt til å rapportere hva han ser eller hører, eller sitere andre medier. Samfunnsnyttig journalistikk er helt avhengig av kilder som er villig til å bryte taushetsbestemmelser og fremstå som anonyme kilder. Derfor er det også viktig at mediene verner om sine kilder.
Presseetiske bestemmelser må ikke skape uklarhet omkring disse viktige hensyn som følge av utvidet tolkningsmonn i regelverket, eller opplegg for skjønnsmessige vurderinger i Pressens Faglige Utvalg.
Bruken av anonyme kilder
Kildeutvalget foreslo å stramme inn på bruken av anonyme kilder, spesielt når det gjelder personkarakteristikker og såkalte «udokumenterbare påstander». Men pressen kan ikke se bort fra at i politikk og arbeidsliv er karakteristikk av lederskap en del av kampen om makt og posisjoner. Hva «udokumenterte påstander» refererer seg til, åpner rom for skjønnsmessige vurderinger. Plikten til å søke verifikasjon av opplysninger og kildebredde er allerede nedfelt i Vær Varsom-plakaten.
Det er fundamentalt i presseetikken å gjøre premissene klare for intervjuobjekter, men Kildeutvalget foreslår at journalister i tillegg skal opplyse om det gjøres lydopptak. Rettslig er dette ikke nødvendig, og de fleste mediehus anfører at en slik regel er unødvendig inngripende i det journalistiske arbeidet. Dette gjelder lydopptak som brukes som notat og ikke når det gjelder opptak ment for publisering. Skal journalister være forpliktet til å opplyse om at de behersker stenografi også?
Vide tolkningsmuligheter
På at par punkter innfører Kildeutvalget helt nye begreper som «urutinerte kilder» og «kontroversielle saker», knyttet til sitatsjekk og behovet for å opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen. Problemet er at det å operere med ulike definisjoner av «kilder» og «kontrovers» åpner for vide tolkningsmuligheter når klager skal behandles i PFU. Slike begreper bør derfor unngås.
Heller ikke når det gjelder vern av upublisert materiale vinner Kildeutvalget gehør for sitt endringsforslag. Spørsmålet om utlevering av upublisert er sterkt knyttet til redaktøransvaret at eventuelle henvendelser om dette skal avgjøres av den enkelte redaktør lokalt. Ingen har rett til å kreve slikt materiale utlevert.
Et annet omstridt punkt i Kildeutvalgets forslag gjelder pressens sitatpraksis. Her innfører utvalget begrepet «indirekte sitater», som jeg tidligere har omtalt i kritiske ordelag. Det er et problem at man opererer med et slags omtrentlighetskriterium for gjengivelsen av hva kilder uttrykker. Det bør være et krav til presisjon enten det gjelder sitat eller referat av hva folk sier. Presiseringer utover dagens regelverk i VVP bør utformes lokalt av den enkelte redaktør. Det viktige her er at ingen uten redaksjonell myndighet kan bestemme over hvordan innhold utformes, vinkles eller presenteres. Eventuell sitatsjekk må derfor begrenses til faktabeskrivelser.
Kildeutvalget synes å legge til grunn at kilder har en rett til sitatsjekk, mens dagens regelverk mer presiserer begrensninger når det avtales en mulighet for sitatsjekk. En utvidelse av adgangen til sitatsjekk kan føre til dårligere kår for kritisk, undersøkende journalistikk. Utvalget er dessuten opptatt av at sitatsjekk bare kan utøves personlig av den som er intervjuet og ikke av alskens kommunikasjonsfolk og rådgivere. Flertallet av høringsuttalelsene uttrykker at dette kan være for strengt, gitt samfunnstoppenes heftige agenda.
Norge er verdens mønsterbruk
Tid for refleksjon og diskusjon ser altså ut til å ha dempet iveren etter å innføre nye tillegg til Vær Varsom-plakaten. I Norge er vi på mange måter verdensledende både når det gjelder presseetikk og pressefrihet. Vi har en vel fungerende selvdømmeordning helt uavhengig av domstoler og myndigheter for øvrig. Den er dessuten høyt respektert av alle som arbeider profesjonelt med journalistikk.
Presseetikken er nært knyttet til redaktøransvaret, hvis uavhengighet er nedfelt i lovs form her i landet. Det mer detaljerte policyregler for utøvelsen av arbeidet med kilder må utformes av den enkelte redaktør i hver enkelt redaksjon.
Dermed er det naturlig å ta utgangspunkt i høringsuttalelsen fra Norsk Redaktørforening når Presseforbundets styre nå skal drøfte behovet for endring av Vær Varsom-plakaten. Denne uttalelsen tar opp i seg det vesentligste fra mediehusenes synspunkter for øvrig. Innspill fra journalister, direktører og kommunikasjonsrådgivere kan ikke overskygge de hensyn som et lovpålagt redaktøransvar søker å ivareta.
Redaktørforeningen ønsker likevel å utarbeide en redaksjonell veileder for arbeidet med kildene, som tar opp i seg mange av Kildeutvalgets gode intensjoner. Dette vil være et konstruktivt arbeid til nytte både for kilder og journalistiske håndverkere. Dessuten er det viktig at mediehusene blir mer transparente med hensyn til sine policyregler og vurderinger, særlig når det gjelder anonyme kilder som mediebrukerne nok har et fjernt forhold til.
Endelig er det slik at praksis fra uttalelser i Pressens Faglige Utvalg har stor betydning for den presseetiske utvikling i landet vårt. Etter min mening ville det være til stor hjelp om PFUs vurderinger og prinsipper kunne sammenstilles og gjøres tilgjengelig på en bedre måte.
