- TRYGVE HARLEM LOSNEDAHL, dommerfullmektig i Sør-Trøndelag tingrett
Journalister som lager true crime og skriver om rettssaker har ofte et urealistisk bilde av hvordan domstolene vurderer bevis. Når de selv er i villrede, forledes naturligvis også lytterne. Det er viktig at journalister også snakker med påtalemyndigheten eller domstolen for å forstå jussen, ikke bare forsvarerne.
True crime er populært som aldri før. Etter at TV-serien «Making a murderer» og podkasten «Serial» ble verdensomspennende fenomener for noen år siden, har norske medier kastet seg på bølgen. Det er blitt laget flere gode serier om blant annet Orderud-drapene (NRK), Birgitte Tengs-drapet (VG) og Jensen-saken (NRK). Nå sist ut er podkastserien om Baneheia-drapene fra TV 2 og Lyder produksjon.
Jeg har nå hørt fire av seks tilgjengelige episoder av serien, og jeg mener redaksjonen gjør en del feil når de presenterer hvordan retten vurderer bevis. Dette er feil som jeg mener også andre redaksjoner har gjort og gjør i både true crime og annen rapportering fra rettssaker.
Jeg vil her fremheve fire av dem:
- beviskravet gjengis feil,
- verdien av tekniske bevis overdrives,
- verdien av ekspertuttalelser overdrives, og
- betydningen av enkeltbeviser overdrives.
Jeg vil illustrere feilene med podkastens omtale av DNA-bevisene i saken, men beskriver først kort hva Baneheia-saken handler om.
Hva var Baneheia-saken?
Baneheia-saken er grufull. I saken ble to kamerater på 19 og 21 år dømt for voldtekt og knivdrap av to jenter på 8 og 10 år. Jentene ble lokket inn i skogen i Baneheia utenfor Kristiansand i mai 2001, hvor handlingene ble begått. Saken er blitt aktualisert av at Andersen (19-åringen) ganske nylig har sonet ferdig, og at Kristiansen (21-åringen) skal få behandlet sin syvende begjæring om gjenopptakelse av saken.
Spørsmålet podkasten forsøker å gi svar på, er om Kristiansen er uskyldig dømt. Andersen tilsto og erkjente straffeskyld. Han forklarte at de to gjorde det sammen, og at Kristiansen var initiativtakeren og den aktive av de to. Kristiansen har i alle år nektet for å ha noe med drapene å gjøre, og mener Andersen lyver.
DNA-bevisene
Ifølge podkasten er det to sentrale DNA-bevis i saken. For det første fant man et kjønnshår på åstedet og for det andre spermrester på jentene. Kjønnshåret ble identifisert som Andersen sitt med DNA-test. Andersen tilsto og erkjente at håret må ha kommet fra han på gjerningstidspunktet. Spermrestene var imidlertid såpass kvalitativt redusert at ekspertene ikke klarte å hente frem en unik DNA-profil.
Et laboratorium i Spania klarte likevel å konkludere med at spermen var fra en mannsperson som ikke kan ha vært Andersen. Det er viktig fordi det tilsa at det var en person i tillegg til Andersen som utførte voldtektene og drapene.
I dommen mente retten at analysene fra Spania talte for at også Kristiansen var med og utførte voldtekt og drap, selv om man ikke kunne si at spermen hadde Kristiansens unike DNA.
Andre sakkyndige, som jeg antar Kristiansen har innhentet i forbindelse med rettssaken og forsøkene på å få gjenopptatt saken, har senere sagt at denne konklusjonen er usikker. De sier spermrestene kan ha vært forurenset, og at det uansett er mer tvil om konklusjonen enn hva det spanske instituttet ga uttrykk for.
Rimelig tvil skal ikke komme tiltalte til gode for hvert enkelt bevis, men samlet sett
Den første (og største) feilen er at det strafferettslige beviskravet gjengis feil, eller i det minste så uklart at det ikke blir riktig.
I straffesaker er det ikke tilstrekkelig for å domfelle at dommerne mener det er mest sannsynlig at den tiltalte har begått den straffbare handlingen, dommerne må være sikre – de må finne det bevist utover enhver rimelig tvil. Dette er det strafferettslige beviskravet.
Det er viktig å forstå at retten ikke skal la enhver rimelig tvil komme tiltalte til gode om hvert enkelt bevis, men om helheten, når alle bevisene vurderes samlet. Sagt med andre ord, hvert enkelt bevis i saken må ikke i seg selv være et «bombesikkert» bevis for å tillegges vekt av retten. Hvis regelen hadde vært slik, ville vi i domstolen måtte ha sett helt bort fra en haug av bevis i straffesaker, og i hvert fall forklaringer i retten, som i seg selv er usikre.
Dette kommer ikke frem i de fire første episodene av Baneheia-podkasten, tvert imot fremstilles det som om regelen om rimelig tvil gjelder også når retten skal trekke slutninger fra det enkelte bevis. Om spermbeviset fremstilles det som at så lenge det er mulig at analysene bare viser sperm fra én mann, ikke to menn, så må retten legge til grunn at analysene viser sperm fra bare én person. (De formulerer seg veldig rotete i podkasten, men jeg har inntatt et transkribert utdrag nederst.).
Tar man feil om dette, vil det også bli følgefeil når man presenterer de enkelte bevisene.
Overdreven vekt på tekniske bevis
Den andre bevisvurderingsfeilen er at det fremstilles i podkasten som at det omtrent ikke er mulig for retten å konkludere med at Kristiansen var på åstedet, fordi det ikke er DNA/tekniske bevis fra han på åstedet. Uten slike «håndfaste bevis» som de kaller det, er det nærmest i seg selv nok til at Kristiansen må frifinnes på grunn av rimelig tvil.
Denne misoppfatningen er dessverre tidligere også fremholdt fra professorhold. I realiteten avgjøres de fleste straffesaker uten DNA-bevis eller andre tekniske bevis som med sikkerhet knytter sammen gjerningsperson, sted og handling. Og tekniske bevis er ikke nødvendigvis bombesikre de heller. Et eksempel: Et kjønnshår på åstedet høres ganske så bombesikkert ut som bevis for at Andersen er skyldig.
Men uten mer informasjon sier ikke DNA-analysen oss annet enn at kjønnshåret til Andersen var på åstedet. Det sier ikke når det kom dit eller hvordan det kom dit. Hva om Andersen hadde forklart at han hadde sovet på åstedet et par netter i forveien, og det kunne være da kjønnshåret kom dit. Det er uomtvistet at han var mye i skogen i Baneheia, bl.a. med ungdommens hjemvern og med kompisen Kristiansen.
Kanskje han til og med hadde et ganske plausibelt alibi, og kanskje Andersen i tillegg forteller at han tidligere viste frem stedet han sov for Kristiansen, og Kristiansen bekrefter at han ble vist stedet. Andersen mener at Kristiansen må ha gjennomført den grufulle handlingen akkurat der for å lede mistanken mot Andersen og vekk fra seg selv. I en slik tenkt situasjon, ville da kjønnshåret på åstedet alene ha vært et tilstrekkelig teknisk DNA-bevis for domfellelse?
Kjønnshåret ville klart ha talt for at han var gjerningsperson, men i seg selv ville DNA-analysen av kjønnshåret antakelig ikke vært nok.
Overdreven vekt på enkeltbevis
Den tredje upresise beskrivelsen av bevisvurderinger i podkasten er at dette ene spermbeviset fremstilles som så helt avgjørende.
Jeg har ikke annen innsikt i Baneheia-saken enn det jeg har fått presentert i de fire første episodene av podkasten, så kanskje er det riktig at spermbeviset faktisk er så avgjørende som det fremstilles.
Det er imidlertid ytterst sjeldent at en rettssak står og faller på ett enkelt bevis. Ville for eksempel hele saken stått og falt på kjønnshåret i den tenkte historien like over? I straffesaker får dommerne som regel presentert en mengde bevis som taler litt for og litt mot, avhengig av hvordan de passer inn i en samlet troverdig forklaring om hva som har skjedd. Totalen avgjør om retten finner at det foreligger rimelig tvil eller ikke.
I nær sagt alle saker som ender med domfellelse der tiltalte ikke tilstår, vil retten «se bort fra» enkelte bevis. Normalt gjelder det hele eller deler av tiltaltes egen forklaring, men det kan også være andre bevis, som at forklaringen til vitner ikke stemmer, for eksempel når man sammenligner dem mot videoopptak eller andre elektroniske spor.
Og jeg får legge til at det også ofte er slik at partene og advokatene mener enkelte bevis er veldig viktige, uten at retten er enig med dem.
Overdreven vekt på at en ekspert er uenig
Den siste feilen jeg vil fremheve her, er at det i podkasten fremstilles som at fordi spermbeviset er bestridt av fagfolk, blir det omtrent uten bevisverdi. Det er langt fra noen slik automatikk, heller ikke i straffesaker.
Retten må alltid vurdere de forskjellige ekspertrapportenes godhet, enten ekspertene er samstemte eller uenige. At eksperter er uenige i en rettssak er heller normen enn unntaket. Fagfolk er ofte uenige, og uenighetene blåses gjerne opp når fagfolkene skal gjøre en jobb for en part i en tvist.
I tillegg vil de fleste som ønsker seg en ekspert til å støtte mer ekstreme syn, nesten alltid klare finne en som gjør det (bare tenk på alle «klimarealistene» eller tobakkslobbyen.).
Forvirrende forsvarere?
At disse feilene begås er ikke nødvendigvis journalistenes skyld, for journalistene må basere seg på jurister som kilder for å forklare jussen.
Jeg vil tro at journalister i hovedsak baserer seg på forsvarere for å forklare det juridiske i disse sakene, og om det er i klientenes interesse, så er det forsvarernes oppgave å snakke opp beviskravet og fokusere på de enkeltbevisene som kan skape tvil.
Det er derfor viktig at journalister som lager true crime og skriver fra rettssaker får kilder fra påtalemyndigheten eller domstolene i tillegg til forsvarerne. Om disse ikke har anledning eller er villige til å la seg intervjue, bør man likevel forsøke å få bakgrunnssamtaler.
Transkribert utdrag:
Fra episode fire i podkasten, 50 min og 10 sek ut i episoden.
Sitatene kommer etter det har vært en del snakk om uenighetene om spermbeviset.
Marstrander er fortelleren, mens Bergestuen er en slags medprogramleder / ekspert.
Marstrander sier først at de som mener Kristiansen er uskyldig dømt «de ser at DNA-beviset (spermbeviset) er for svakt til å kunne si med sikkerhet at det er to forskjellige gjerningsmenn.»
Bergestuen klippes så inn, og han sier:
«Og i en rettssak så må man bevise. Og det beviset som man bruker i byretten det er at det er bevist. Så det er ikke ordkløyveri å skille mellom «det er mulig», for hvis det bare er mulig, så skal man jo etter rettsprinsippet i Norge, ikke sant, «Ja, det er mulig», men da må det også være mulig at det ikke er sånn, og da må tvilen komme tiltalte til gode.»
Når man hører dette partiet er den naturlige forståelsen at Bergestuen og Marstrander sier at hvis det i det hele tatt er mulig at spermbeviset betyr at det bare var sperm fra en person, så må det komme Kristiansen til gode.
Retten kan derfor ikke legge vekt på spermbeviset i favør av at det var to personer til stede.
Det er som sagt feil.
